Alfás, min «pueblo»

Feiring midt i gata. The Little Tea and Coffee house. Verdens beste gulrotkake!

Helt fra familien og jeg bodde her nede for 14 år siden, har jeg hatt Alfás del Pi i mitt hjerte.  Noen lurer kanskje på hva jeg ser i denne litt «slitne» landsbyen, med grå fasader fra en tidligere epoke og søppel og hundeskit i gatene.

Jeg befinner meg på innsiden og ser så veldig mye mer.

For det første at bakom fasadene er byggene slettes ikke grå eller triste. Her er pent oppussede leiligheter, med inngangspartier og gullforgylte smijernsporter som jeg ikke finner tilsvarende der jeg bor i Norge.

Og straks innenfor smiler naboene, alltid med et lite «hola» og ofte med genuin interesse for hvordan jeg har det og om jeg trives.  Nå har jeg den fordelen at jeg kan språket, men selv om jeg har studert og praktisert i mange år er det aldeles ikke perfekt, likevel nok til at jeg tør å slå av den lille nabopraten med litt mer enn bare det lille «muy bien, gracias».

Når jeg rusler rundt hjørnet, finner jeg slakteren, den lille kolonialen, bakeren (som har holdt på i mer enn 50 år og fortsatt jobber dag og natt i underetasjen), og til slutt den gamle baren, Bar Ocho, der mange nordmenn samles.  Videre oppover i gata den lille parken med kastanjetrær, der gjerne spanske bestemødre tilbringer ettermiddagen med sine barnebarn. En og annen «uteligger» ser jeg også, kjente fjes i bybildet, også de smiler og sier hei når jeg møter dem på min vei. De er vant til å se meg og jeg dem.

For meg er Alfás den landsbyen der integrasjon har vært vellykket. Vi har kanskje noe å lære vi nordmenn, om vi ikke ser koblingen til Norge og de utfordringer det krangles om hjemme. Jeg har reist mye i verden og sjelden opplevd det samme. Spanjoler, engelskmenn, nordmenn, hollendere og andre lever side om side, i god harmoni og felles forståelse. Jeg kjenner meg verken uglesett eller stigmatisert fordi jeg er utlending som spiser av den sosiale spanske kaka, jeg kjenner meg velkommen og integrert, en veldig god følelse. Jeg er takknemlig.

Fortsetter jeg så oppover, går jeg forbi treningssenteret som drives av engelske. Men du verden, de fleste av de aktive der inne er jo spanjoler. Igjen en god forening av engelsktalende og spanjoler og gode instruktører, som på sitt gebrokne spansk gjør treningstimen til en spenstig og morsom opplevelse. 

Og avslutter jeg spaserturen min på Bar Royal, møter jeg Paquí, som alltid ser ut til å ha god tid, en genuin interesse for hvordan jeg har det og en god Café con leche, der kakebiten som regel følger med. Jeg har hørt utlendinger i Alfás som stotrer frem sitt «quiero…» eller «por favor», men aldri at de nonchalant blir avbrutt eller avspist av en stressa servitør, som tar ordene fra oss eller svarer på engelsk. 

Jeg opplever respekt og medmenneskelighet i denne lille byen.

Og selv om Albir hører med til kommunen, tenker jeg når jeg reiser ned dit, at jeg befinner meg i «sydenland», med alt det innebærer av mat og service på samlebånd.

Har du ikke oppdaget byen min enda?  Ta deg en tur. Buss nr. 10 stopper ved Casa de Cultura. Velkommen til å kjenne på den lave pulsen og det gjestfrie Spania du møter i bykjernen her. Så nærme der du befinner deg akkurat nå kanskje, at du ikke en gang er klar over det…

AV: TORIL ENGESET

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar