Alicante-borgen Santa Barbara

På toppen av fjellet Benacantil, er det ikke vanskelig å forestille seg den strategiske verdien av denne borgen i gammel tid. Borgen har en lang, lang historie bak seg, faktisk lengre enn selve byen Alicante, som faktisk ble bygget under beskyttelse av borgen. I turistkontorets brosjyrer, står det gjerne at borgens historie kan spores helt tilbake til den arabiske perioden her i landet. Dette er både rett og ikke rett. For dagens Santa Barbara- borg er det nok rett, men det ble bygget en annen borg her mye, mye tidligere. Allerede i år 237 før Kr. ble nemlig den første borgen reist her oppe. 

Den første Puniske krig, der kampen sto  mellom Roma og Kartagerne om herredømmet over Middelhavsområdet, endte med seier for Romerne. Den tapende part, Kartagerne, ble  derfor pålagt en  ublu krigsskadeserstatning. 

Før krigen hadde kartagerne hatt herredømme over hele den spanske Middelhavskysten, noe de ikke hadde hatt kapasitet til å ivareta under kampen mot romerne.   Ibererne hadde derfor nyttet høve til å gjenerobre sine tapte områder. Kartagernes store høvding, Hamilkar Barkas ( far til Hannibal ), kom nå på den gode ide å ta tilbake sine besittelser i Spania for å  bruke dette landets rikdommer til å betale krigsskadeserstatningen til romerne. Dermed satte han igang. Hamilkar Barkas sloss og arbeidet seg stadig lenger nord, helt til det gamle greske handelsstedet under fjellet Benacantil. Den store kriger så straks mulighetene for en sterk festning på dette fjellet som lå så strategisk til med utsikt over det greske Akra Leuka. Borgen ble bygget og fikk samme navn som stedet – Akra Leuka, som betyr noe sånt som ” den hvite festningen” Han fikk imidlertid ikke glede av borgen særlig lenge, for da han litt senere skulle ta området rundt dagens Elche ble han slått og drept under tilbaketrekningen. Dette skjedde i 229/28 f.Kr. og dermed var denne første borgens dager endt.

Som kjent tapte kartagerne  også den andre puniske krig, og nå ble det  romernes tid til å underlegge seg Spania. Den gamle greske handelsstasjonen, Akra Leuka, skiftet nå navn til Lucentum ”lysets by” og bosettingen ble  flyttet nærmere fjellet.  Selve borgen hører vi ikke noe om i denne perioden da romerne hadde makten.

Tiden gikk og på 400 års tallet strømmet goterne inn i landet og fordrev romerne.  Alicante og borgen blir imidlertid ikke nevnt med et ord før araberne gjorde sitt inntog i 711 e.Kr. Da fant nemlig araberne det påkrevd å bygge en ny borg på toppen av Benacantil.

Så kan man jo lure på hvorfor de nå plutselig fant at de trengte et sterkt forsvarsverk oppe på den gamle borgplassen. Utrolig nok var det kanskje Vikingene som skremte vettet av folk. 

I 844 hadde de nemlig herjet i Andalucia, gått hardt fram både mot Sevilla og Cordoba, plyndret , drept og tatt fanger. De som kunne hadde flyktet over hals og hode og ryktene om de grusomme nordboerne og deres imponerende og lettbevegelig skip, spredte seg nordover kysten. 14 år etter dette første angrepet kom turen til Murciaområdet, slik de hadde fryktet, der de til og med satte ild på Orihuela. Faren for angrep også på Alicante var så visst reell nok, og redselen var nesten til å ta og føle på. Ikke så rart om borgen ble bygget på rekordtid. Likevel vet vi ikke noe sikkert om hvorvidt det virkelig var redselen for vikingene  som lå bak byggingen av  borgen, heller ikke om det var borgen som skremte vikingene fra å angripe Alicante. Noe angrep ble det i alle fall ikke. Borgen som ble bygget den gangen ble i alle fall stående i flere hundre år.  

Neste gang Alicante-borgen blir nevnt i Historien  er under Abderrahman 3. i 917 e.Kr. Denne araberen hadde en tendens til stadig å forhøye skattene, noe som mildt sagt var lite populært. Til slutt var det en senior fra Callosa som tok affære og stilte seg i spissen for en regulær oppstand. Dessverre for ham ble oppstanden slått ned og han selv ble drept oppe på borgen.

Selvfølgelig knytter det seg også en legende til denne borgen fra arabertiden: Den grusomme  høvdingen som regjerte på borgen en gang, var ikke svak for noen andre enn sin vakre datter. Under en fest gikk datteren ut for å trekke frisk luft og for å komme unna alle sine nærgående beilere. Da hørte hun plutselig en stemme i mørket som erklærte sin store kjærlighet til henne. Da han kom ut i lyset, så hun til sin forskrekkelse at det var en kristen. Hun ble imponert av hans mot – han måtte jo vite at det var livsfarlig å nærme seg høvdingens datter. Nå gikk det ikke bedre til enn at hun forelsket seg i gutten og de to fortsatte å møte hverandre i dypeste hemmelighet.

Til slutt ble de selvfølgelig oppdaget, og den rasende faren truet med å drepe ham. Prinsessen var utrøstelig, sluttet å spise og syknet hen, inntil faren lovet å spare guttens liv dersom marken dagen etter var dekket av snø. Mirakelet skjedde, dagen etter var marken virkelig hvit, ikke av snø men av appelsinblomster. Prinsessen var lykkelig, men fulgte farens øyne opp mot det høyeste punktet på borgen. Der så hun at faren allerede hadde hengt hennes elskede og alt håp var ute. Fortvilet sprang hun opp, rev sin kjære ned og begge styrtet utfor fjellet. Nå ble faren fortvilet, uten sin datter hadde han intet å leve for, og dermed styrtet også han seg utfor fjellet. Siden den gang har araberens ansikt vært å se i fjellet som en tydelig profil. 

Senere, på 1100-tallet, fikk borgen følgende skussmål: ”Borgen som beskytter byen er bygget på et utilgjengelig fjell og er meget sterk, til tross for dets ringe betydning”. Så det er tydelig at borgen til da hadde spilt en beskjeden rolle. Det var først under gjenerobringen at borgen igjen fikk en viss betydning. Jaime 1, svigerfaren til Alfonso X , hadde lovet å ta seg av Murcia- problemet mens Alfonso var og ordnet opp med et opprør i Andalucia.. I Alfonsos navn erobret derfor Jaime I bl.a. Alicanteborgen, noe man mener skjedde 4 desember 1248 og at borgen fikk sitt navn etter denne dagen som var helligdagen til Santa Barbara. Etter avtale ble Murcia overlevert Alfonso da han kom tilbake fra Andalucia. noe som senere resulterte i alvorlige grensetvister under Jaime 2, barnebarnet til Jaime I.  Under den nye grenseoppgangen i 1304 ble Alicante skilt fra Murcia og har siden hørt til Valencia regionen.

Selvfølgelig ble det ikke slutt på krig og spetakkel fordi om stedet skiftet tilhørighet. Bare 50 år senere brøt det ut krig mellom Pedro den grusomme i Castilla og Pedro den seremonielle i Aragon. Pedro den grusomme kunne selvfølgelig ikke holde fred, men angrep både Orihuela og Alicante. Dette tålte ikke kong Pedro i Aragon som ilte til og gjenerobret Alicante-borgen.

Det er klart at all denne krigingen, der borgen tilhørte snart den ene og snart den andre, gikk hardt ut over selve borgen som stadig vekk måtte repareres og fornyes. Det rare er imidlertid at den arabiske stilen ble beholdt gjennom alle disse ombyggingene. Uten å gå altfor meget i detaljer, kan jeg nevne at borgen både på 1400-tallet og de følgende århundrene ble ombygget og modernisert mangfoldige ganger, så den borgen vi ser i dag ligner ikke mye på den gamle middelalderborgen som araberne bygget. En ting har jeg forresten lyst til å ta med, nemlig at både Carlos 1 (keiser Karl 5) og sønnen Filip 2 utførte store forbedringer av borgen. Filip 2 engasjerte en italiensk arkitekt, Juan Bautista, i 1575, som utførte omfattende forbedringer og forsterkninger under trusselen fra Tyrkia. Det var forresten den samme arkitekten som bygget borgen  på Bernia-fjellet i 1562. 

Under arvefølgekrigen først på 1700-tallet,spilte også borgen en viktig rolle. Det  var den gang Filip 5 fra Frankrike kjempet mot erkehertug Karl fra Østerrike om makten her i Spania. Europa var delt i dette viktige spørsmålet, og England var en av dem som støttet erkehertug Carl.  Den 31juli 1706 startet engelskmennene en 8 dagers bombing av Alicante og inntok byen, hvorpå de italienske regimentene (tilhengere av Filip) søkte tilflukt oppe på borgen. Med knappe 235 mann,  klarte ikke marskalk  Mahony å stå seg mot engelskmennene, og borgen kom på engelskmennenes hender. 

To år senere kom bourbonerne tilbake, ledet av D. Asfelt, og tok Alicante, men ikke borgen, tilbake fra engelskmennene 3 desember. D. Asfelt ga seg ikke-  borgen skulle også erobres! Dermed grov han en tunnel under borgen og fylte den med krutt, før han ba de engelske om overgivelse. Men ikke tale om, de var ikke til å rikke, selv ikke etter at de fikk se både tunnelen og kruttet. – og dermed smalt det! Eksplosjonen var formidabel, og en hel seksjon av borgen ble ødelagt. Det gikk enda over en måned før de ga opp, og trakk seg ut den 19 april. Alicante ble det siste område i Valencia som ble befridd fra erkehertugens partisantropper, slik det er formulert i turistbrosjyrene.

I dag er det omtrent ingen ting igjen av det som en gang var en stolt middelalderborg.

AV: SOLFRIED GJELSTEN

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar