Bekymringen for konfrontasjon øker

Den økte politiske spenningen og utsiktene til en ny global finanskrise før Spania har kommet seg ut fra den forrige,  begynner å påvirke det spanske samfunnet. Temperaturen i det politiske ordskiftet skremmer stadig flere.

BBVA sier at den spanske økonomien kan vokse 2,4% i år (den vokste 2,5% i 2018) og 2% i 2020. Dette vil skape 800 000 arbeidsplasser i løpet av to år, og arbeidsledigheten vil falle til 12,6% (sammenlignet med 15,3% i 2018).   Rosenrøde utsikter? Nei fordi BBVA advarer om at sannsynligheten for “en ulykke” har økt. Spansk vekst er tungt basert på eksport av varer og tjenester, som har gått opp  fra 26% til 34% av BNP mellom 2007 og 2018. Hvis den myke landingen av verdensøkonomien blir mindre harmonisk, vil den spanske økonomien merke det.

I tillegg er det usikkerheten om spansk økonomisk politikk, som har økt med diskusjonen rundt budsjettet for 2019. BBVA mener at selv om budsjettet er godkjent, vil underskuddet bli langt større enn målet om 1,3% av BNP, men komme opp i mellom 2% og 2,3%. Dette betyr lite på kort sikt, så lenge det ikke kommer for nær 3%-grensen fastsatt av EU, og som vil påvirke internasjonal tillit og dermed rentebyrden Spania må betale for internasjonale lån. Vi skal heller ikke glemme at Spanias offentlige gjeld – akkumuleringen av det nesten permanente årlige underskuddet  nå er 12 prosentpoeng over euroområdets gjennomsnitt, nesten 100% av BNP.

BBVA mener også at selv om økonomien vil vokse mer på kort sikt på grunn av den ekspansive budsjettpolitikken, vil vi på middels lang sikt se en negativ virkning.  Men frykten for en “ulykke” som begynner å dominere det spanske samfunnet, skyldes ikke så mye økonomien som fra den voksende politiske konfrontasjonen. Spenningen er ikke ny.  Valgene i Andalucia har gjort det lettere å danne en regjeringskoalisjon av PP og Ciudadanos støttet av Vox.

Den katalanske krisen har i dette spillet blitt det viktigste våpenet i kampen om makt. I 2011, da Rajoy kom i regjeringen, var andelen katalanere som ville ut av Spania under 15%. Denne har nå vokst til 47%. Den katalanske situasjonen er eksplosiv for Spania fordi den representerer 16% av befolkningen og 19% av BNP. Å takle dette krever ansvarlighet og et stabilt politisk styre. Med konfrontasjonslinjen mellom høyre- og venstresiden, kan dette se skummelt ut.

Den enigheten som ble oppnådd mellom PP og PSOE  i de siste månedene til Rajoy-regjeringen og dennes forsiktighet og rimelige suksess med bruk av artikkel 155 for å unngå de kostnader en ensidig katalansk uavhengighet ville ført til i siste kvartal av 2017 er nå forsvunnet. Gikk statsminister Pedro Sánchez for langt i forhandlingene med separatistpartiene og den katalanske regjeringen for å sikre seg støtte til budsjettet for 2019? Det er diskutabelt.

Lederen av PP har fordømt Sanchez i unødvendig sterke ordelag. Pablo Casado har beskyldt Sanchez for å være en forræder, en forbryter, en lystløgner, latterlig, en advokat for Spanias oppbrudd, uansvarlig, utilgjengelig,  egomanisk, en chauvinist, et gissel for uavhengighetsbevegelsen, samt en rekke andre uttalelser som ikke lover godt for samarbeidsklimaet framover. Hvis dette er bildet som skal gis innbyggerne og de nasjonale og europeiske økonomiske kretsene, har Spania problemer. Denne typen språkbruk vil også bare øke besluttsomheten i Katalonia.  Økonomien går bra, men den politiske spenningen genererer frykt for at noe virkelig alvorlig kan være under oppseiling.

AV: TOM BJØRNØ

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar