Den amerikanske nobelprisvinneren i medisin, Harold Varmus, en av de første forskerne som definerte kreft som en genetisk sykdom, beskrev den som “en forvrengt versjon av oss selv”.

Dr. Harold Varmus (Foto: LUKE FRAZZA/AFP via Getty Images)

I motsetning til en infeksjon forårsaket av et virus eller bakterier, som kan bli tilintetgjort for å gjenopprette helsen, er svulster et resultat av en funksjonsfeil av de samme mekanismene som holder oss i live. Å bekjempe dem innebærer å utføre en komplisert balansegang mellom skaden som kreften forårsaker og skadene som er forårsaket av pasienten. I løpet av de siste tiårene har forskning gjort forskere i stand til å skille de sunne cellene fra tumorene mer nøyaktig, bedre i stand til å forstå hva som forårsaker kreft, samt å angripe det mer effektivt og med færre bivirkninger.

Miguel Martín er sjef for Oncología Médica del Hospital Gregorio Marañón i Madrid og president for den spanske forskningsgruppen for brystkreft (Geicam). Martin sier i et intervju med storavisen “El Pais” at Spania har en god grunnleggende forskning, men at det ikke er et mål i seg selv, det må hjelpe pasienter. Samtidig som Martín erkjenner nytten av farmasøytiske selskaper, er han også sterkt kritisk til et system som ikke ønsker å utforske terapeutiske løsninger som ikke garanterer økonomisk fortjeneste, selv om de har potensial til å forbedre menneskers liv.

Ved å jobbe gjennom Geicam, som han har ledet de siste 25 årene, prøver Martín å kompensere for disse perverse effektene av markedskreftene ved å utføre egen forskning. “Forskningen som begynner nå vil være til nytte for pasientene om 20 år,” sier han. “Men det krever investeringer, mye tid og mange menneskers samarbeid for å gjøre fremskritt.” Denne eksperten forsvarer også forebyggende behandling som sammen med en sunnere livsstil drastisk kan redusere effekten av brystkreft.

Klinisk forskning er finansiert og støttet av legemiddelindustrien, som er den eneste som kan markedsføre et nytt legemiddel. Normalt kjøper industrien et medikament som starter klinisk utvikling, eller kjøper det lille selskapet som opprettet det. Da investeres store summer i å utvikle et medikament som de vet kommer til å fungere, eller i det minste har veldig gode utsikter til å gjøre det.

Hvis studien er positiv, markedsfører de produktet og godkjenner det for en spesifikk tilstand, som f.eks. revmatoid artritt eller brystkreft. På det tidspunktet begynner de å hente inn igjen pengene de investerte, og det helst mange ganger. Men bortsett fra denne bruken, er det mange andre måter medisinen kan brukes på, og anvendelsen av den kan forbedres enormt ved å modifisere betingelsene det brukes under. Men ofte, når et legemiddel allerede er på markedet og selskapet tjener penger, bruker ikke selskapet noe mer på å søke andre bruksområder.

Det er noe som kan gjøres av uavhengige grupper som Geicam, som tenker på pasientenes interesser og ikke bare på aksjonærene. Men en klinisk studie koster mye penger, rundt 15 til 20 millioner euro, og siden industrien ikke er interessert, bør offentlige etater gjøre en innsats for å oppmuntre til akademiske studier av medisiner som allerede er på markedet, for å optimalisere allerede eksisterende farmasøytiske produkter.

Den franske regjeringen finansierte for eksempel en studie av uavhengige forskere med formål om det var en annen måte å bruke trastuzumab, et medikament som ble solgt for å behandle brystkreft. Vi trenger dette i Spania også, men det har vært umulig, fordi de ansvarlige politikerne ikke engang ville vurdere det da vi foreslo det, sier Martín .

Et av problemene er at Spania må koordinere alle regionale myndigheter, siden helsevesenet blir tildelt regionene. Det er et stort problem. Vi har 17 land i ett, mens Frankrike bare er ett land. I engelsktalende land er det mulig for et ikke-helseforetak å investere i et forskningsprosjekt og gjøre det fradragsberettiget, noe som er en vinn-vinn-situasjon for alle.

I Spania har forslag om det samme ligget i en skuff i 15 eller 20 år, men ingen vil realisere det, fordi det betyr at noen selskaper vil betale mindre skatt. Poenget her er å hente ut mest mulig fra skattyterne. Hvis vi ikke investerer i forskning, vil landet vårt alltid spille i de små ligaene og være avhengig av andre land. Og det koster penger. Det er en kortsiktig visjon, mener han.

Det at ansvaret for helseinstitusjonene er fordelt mellom regionene, skaper også andre problemer. Hvor du bor kan faktisk påvirke sjansene for å bli frisk. Ikke alle regioner tilbyr de samme mulighetene. Tilgangen på kreftbehandlinger er forskjellig avhengig av hvor du bor, og dette er et veldig alvorlig problem fordi det betyr at en pasient et sted kan ha færre alternativer enn en pasient et annet sted, og like rettigheter er grunnlaget for helsesystemet. Helse er den viktigste utgiften i nesten alle regionene sammen med utdanning. Det er en enorm sum penger, og noen kan fort bli fristet til å spare.

Miguel Martín sier til avisen at kreft kan forebygges. Ikke bare med en sunnere livstil, men også ved hjelp av medisiner. Vi har medisiner som forhindrer brystkreft, vi vet at det fungerer, men ingen bruker det, sier han. Ingen vet helt hvordan de fungerer, men det er minst tre: Tamoxifen, exemestane og anastrozole, som brukes til å behandle brystkreft, og vi vet at hvis de tas fra 50 år, reduserer de brystkrefttilfellene med halvparten. Men vi har ikke oppnådd at selv 5% av kvinnene som skulle ta det, tar det.

Myndighetene ser ikke problemet, og det er ingen innsats for å vise at dette er mulig, og at det må gjøres i samarbeid med leger i primæromsorgen. Og til slutt noe vi vet fra før: Fysisk trening og et sunt kosthold, samt å redusere tobakk- og alkoholforbruket så mye som mulig. Selv om det for noen svulster ikke er cellegiftforebygging som sådan, vil det å trene og holde seg borte fra tobakk og alkohol redusere risikoen for svulster.

AV: TOM BJØRNØ