Den første demokrat – var han en sjørøver?

På skolen lærte vi at grekerne var de som tok det første skrittet mot demokratiet – men var det rett? De var rett nok tidlig ute, hele 300 år f.Kr., men deres form for demokrati gjaldt kun adelen og ingen andre. I samfunnet e.Kr. var man overbevist om at kongene hadde fått sin makt fra Gud selv, bare med Kirken som mellomledd mellom Gud og kongen. Men blant sjørøvere gjaldt imidlertid helt andre regler enn for samfunnet ellers.

Unger som vokste opp i havneområdene hadde det ikke for godt. De befant seg nederst på den sosiale rangstigen, i fattigdom og elendighet, uten mulighet for en bedre fremtid. Brutalitet, alkoholisme og råskap var daglig kost i miljøet der ungene vokste opp. Var det rart om mange av dem ønsket seg langt vekk, med et lønnlig håp om bedre dager? Guttunger helt ned til seks år  lot seg hyre, og det selv om de måtte godta en avtale om først å tjene som skipsgutt i hele tre år før de kunne vente seg en bedre stilling. Det ble tre harde år der alle om bord hadde rett til å kommandere og herse med minstemann på båten. Med hardt arbeid, dårlig mat og rikelig med kjeft fra hele besetningen,  førte til at flere drømte om en helt annen hyre, nemlig som pirat eller sjørøver. Ryktene om de rike skattene de kunne få tak i var mer enn fristende.

Sjørøverskutene hadde derfor ingen problemer med å få full besetning av erfarne sjøfolk som var vant med litt av hvert i livet om bord. I følge statistikken,  som baserer seg på rettsforhandlinger mot pirater på 1600-1700 tallet, kom sju av ti pirater opprinnelig fra handelsflåten eller krigsskip før de slo inn på den illegale piratvirksomheten. Her møtte de imidlertid et helt annet system enn de var vant med. Piratene, som var i konstant opposisjon til samfunnet på land,  ville nemlig skape sitt eget samfunn etter andre regler. Utrolig nok, disse råbarkede mennene, brutale og nådeløse mot besetninger på kaprede båter, greide faktisk å skape en tilnærmet demokratisk orden på sin egen skute. Ordensreglene ble vedtatt i fellesskap, sammen med systemet for avstraffing ved brudd på reglene. Til og med kapteinen ble valgt i fellesskap, i likhet med fordelingen av de forskjellige oppgavene ombord . Og reglene ble overholdt! Alle var fullt klar over at slik måtte det bare være om livet ombord skulle fungere, og om de skulle ha mulighet for å kunne kapre en båt lastet med rike skatter. Målet for piratene var jo i første rekke å få tak i de spanske båtene som fraktet rikdommer fra Caribien til Spania. Samholdet og broderskapet som ble etablert på piratskutene er senere blitt betegnet som det første forsøk på å skape et demokratisk styresett. 

Dette lyder sikkert som en forherligelse av piratvirksomheten, og skiller seg ikke så mye fra det bildet vi er vant til å møte via film og litteratur. De vanlig skildringene glemmer imidlertid en ganske vesentlig ting, nemlig piratenes grusomhet, oppførsel og språk som skilte seg merkbart ut fra mennesker utenfor deres verden. Seg imellom brukte piratene en egen sjargong, fullspekket med ord og uttrykk hentet fra utallige fremmede språk hørt om bord eller i fremmede havner. I samtalene ga de tydelig uttrykk for en innbitt forakt for nasjoner, foruten avsky for institusjoner og all verdens autoriteter. Det var et rent manns samfunn, satt sammen av kriminelle, krigsvante og brutale typer. Om bord førte de et storskrytende og saftig språk, krydret med blasfemi, bebreidelser og forbannelser. De yndet simpelthen å vise seg truende, og spøken dem imellom kunne være ganske grov. Overfor sine ofre ga de fritt utløp for sin trang til grusomheter og nektet seg ingen ting når det gjaldt tortur. De kunne godt finne på å hogge hodet av sine fanger bare for sin egen forlystelses skyld. Var det rart om bare navnet  ”Pirater” skapte redsel hos de sjøfarende? De var forresten også noen skremmende fremtoninger å se til. Værbitte og brunbarkede av sol og vind, fulle av arr, noen også enøyde, neseløse eller uten ører, med trefot eller håndkrok til erstatning for lemmer som var amputert. Merker etter pisken var heller ikke sjelden for tidligere fanger eller rømte slaver. 

I 1726 sto det en artikkel i Boston Gazette der ”havets hunder” ble beskrevet som svært lite tiltalende personer som til og med ”luktet vondt”. Det ble her referert til en sak mot Philip Lyne og hans tilhengere som var stilt for retten i Barbados tiltalt for mord på 37 sjøfolk. 

Når det gjaldt klesdrakten fantes det nok de som var meget elegant antrukket, slik som corsarerne Francis Drake, Walter Raleigh eller franskmannen Jean Barth, alle mer eller mindre adelige og hyrt av sine regjeringer for å svekke erkefienden Spania. Det vanlige var ellers en ganske fri versjon av sjøfolkenes klesdrakter i følge den tidens moter. Kapteinene brukte å pynte seg med elegante og eksotiske klær de hadde røvet fra sine ofre, gjerne med en flott fjærprydet hatt som prikken over ”I`en”. Resten av besetningen bar grove skjorter og jakker, fillete seilduksbukser og et tørkle rundt halsen.

Siden en sjørøverskute, med alle sine kamper,  trengte dobbelt så stor besetning som andre båter av samme størrelse, hadde mannskapet vanligvis gode dager med mye fritid. Det var dager da de kunne dyrke sin spillelyst, kort og terninger var gjerne deres yndlings beskjeftigelse, og de spilte så visst ikke med fyrstikker. De satset høyt og kunne spille bort enorme summer på kort tid. Piratvirksomheten var en farlig men lønnsom geskjeft, og innsatsen sto så absolutt i stil. Spillegalskapen var forresten ikke den eneste svakheten deres, trangen til alkohol var kanskje enda sterkere. Nødvendigheten av nok alkohol var så viktig at besetningen til Edward Teach, kjent under navnet ”Svartskjegg”, i 1712 var på randen av mytteri bare fordi det ikke var nok rom om bord. Som en kuriositet kan nevnes at i dokumentene som gjaldt banden til en Bartholomew Roberts, finnes en beretning om en av mannskapet som de måtte bruke heisekranen på for å få ham på land. 

Blant dem som drev kapervirksomhet med regjeringens velsignelse, og da særlig engelskmennene, var det de som etter en tid trakk seg tilbake og slo seg ned på landejorden. Fortjenesten fra sjørøveriet ble investert i store gods, mens godseieren gjorde sitt beste for å skjule sin lugubre fortid. En av disse var den berømte Morgan midt på 1600 tallet. Han var født og oppvokset i et fattigstrøk men hadde tjent seg rik på utallige sjørøverslag. Etter å ha trukket seg tilbake fra piratvirksomheten, kjøpte han seg en stor eiendom, samtidig som han meget omhyggelig skjulte sin herkomst og kriminelle bakgrunn.  Han døde for øvrig  i sin seng som en velstående godseier på Jamaica.

På film opererer gjerne sjørøverne med skikkelig store båter, mens de i virkeligheten først og fremst var nøye med å velge båter som ikke stakk altfor dypt i vannet og ellers var lette å manøvrere. Av og til var de jo avhengige av å kunne flykte der større båter ikke våget å gå, og at båtene i kamp måtte være lette å manøvrere sier seg selv. Båtene kunne derfor være alt fra små indianske kanoer til kuttere og skonnerter. Til tross for at de sjelden hadde plass til mer enn ca 10 kanoner på de litt større skipene sine, hadde de likevel ingen rivaler i farvann med mange undervanns skjær eller langs vanskelige kyststrekninger. Man antar for eksempel  at kjente pirater fra 1700 tallet, som ”Svartskjegg” og Philip Lyne, var kapteiner på kuttere. Det første dokumenterte angrepet med en skonnert skjedde så sent som i1723, da sjørøvertrafikken faktisk gikk mot slutten.

Hvite kvinner var helt bannlyst på disse sjørøverskutene, og ikke uten grunn. Det hendte jo at båtene kunne være opptil flere måneder i sjøen, og en hvit kvinne blant alle mannfolkene kunne ikke annet enn å skape konflikter og spetakkel. Derimot var ikke regelen så streng om det var snakk om fargede kvinner. Disse ble nemlig overhode ikke respektert og ga derfor heller ingen grunn for sjalusi.

Selv om karer som Francis Drake, på bare ett overfall kunne få tak i en skatt som i våre dager ville være verdt rundt 18 millioner Euro eler mer, så var det ikke mange som var så ”heldige”. Men at et slikt rykte satte fantasien i sving og kunne inspirere andre, kan det neppe være tvil om.

Av: Solfried Gjelsten

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar