Den legendariske Almanzor

Muhammad ibn Abi Amir, bedre kjent som Almanzor, eller “Den Seierrike”, stammet fra de første arabiske omeyadhene som var med på erobringen av Spania, uten dermed å si at hans forfedre tilhørte eliten. Hans ettermæle, skrevet av de kristne, skildrer en forferdelig fyr, mens hans ettermæle, skrevet av araberne, skildrer en fantastisk dyktig kar. På skolen i min tid lærte vi den kristne versjonen av mannen, men hvorfor ikke ta en titt også på den arabiske versjonen og hans liv sett med arabiske øyne.

La oss for ordens skyld aller først se på hans plass i den historiske sammenhengen. Abd al- Rahman I hadde gått til det skritt å erklære emiratet, med sitt sete i Cordoba, for selvstendig og delvis uavhengig av Kalifen i Damaskus. En senere etterkommer, Abd al-Rahman III skulle gå enda et skritt lenger for å bli helt uavhengig.

Etter Abd al-Rahman overtok hans sønn al-Hakam II, også en dyktig kalif som samtidig var litt av en kulturpersonlighet. (Han hadde blant annet en samling på 40 000 bind i sitt bibliotek). Det var under denne kalifen at Almanzor, (født i 938) startet sin strålende karriere.

Bare ti år tidligere hadde det skjedd store ting i al-Andalus, Ab al-Rahman III hadde i 929 erklært emiratet for et nytt kalifat med seg selv som kalif. Dette var en handling så revolusjonerende at hele landets liv og politikk ble totalt endret, og det er tvilsomt om Almanzor ville ha kommet så langt som han gjorde om dette ikke hadde skjedd.

Selv om Almanzor fremdeles står som en mann med en eventyrlig karriere bak seg, er det også ting som kaster skygge over hans storhet, slik det gjerne blir med store menn når ettertiden begynner å granske deres liv og gjerninger.

Over 1000 år har gått siden Almanzor døde, men enda fremstår han som en av de største menn historien har fostret. Han var av dem som hadde drømmer og ambisjoner, og som ikke ga seg før han oppnådde det han siktet etter, nemlig den aller øverste stilling i riket. Han var så visst ikke av noen fremstående slekt, og han hadde heller ikke noen som helst bakgrunn for å nå fram med sine drømmer, likevel greide han det. Da han kom til verden i 938 var hans hjem intet slott eller palass men bare en alminnelig gård i Malaga området.

Almanzor, eller Ibn Abi Amir, som han egentlig het før han ble kjent som “Den Seierrike”, hadde en onkel med en god stilling i muslimenes hovedstad, Cordoba, og Ibn Abi Amir flyttet etter. Han ønsket å komme fram i verden og jo nærmere han kunne komme maktens sentrum, jo større sjanser ville han ha, mente han. Den som husker historien om Godoy som sikret sin fremtid via dronningens seng, vil nok dra kjensel på Almanzors historie. Han gjorde nemlig sine hoser grønne for kalifens baskiske hustru, Subh.

Om hun virkelig ble hans elskerinne før kalifen selv døde, er noe usikkert, men hun ble det i alle fall senere. Dette forholdet åpnet snart den første døren inn i palasset for ham, idet al-Hakam II satte ham til å administrere sønnens eiendommer. Bare 29år gammel hadde han fått foten innenfor i palassets byråkrati, noe som den gang ble regnet for totalt umulig for en som ikke tilhørte omeyadhenes slekt. Gode bekjentskaper var ikke å forakte den gangen heller. Ibn Abi Amir ble til og med satt til verge for sønnen Abd al-Rahman , (altså sønnesønnen til den store Abd al-Rahman III). Med en så viktig stilling hadde han store muligheter for videre forfremmelse, og han trengte heller ikke å vente lenge.

Bare seks måneder senere ble han satt til å styre myntverket i Cordoba. Nå fulgte forfremmelsene i rask rekkefølge, ikke alene på grunn av hans kjærlighetsaffære, men ganske enkelt fordi han var både dyktig og smart og spilte sine kort med omtanke. Hele tiden uten å tape målet av syne, nemlig: ”det absolutte herredømme over det muslimske al-Andalus”.

Den gang han bodde hos onkelen hadde han studert jus, lov og rett og vist usedvanlige evner, noe som kom ham til nytte nå. Kalifen, al Hakam II utnevnte ham nemlig til øverste Cadi i de to rikeste provinsene i al-Andalus, Niebla og Sevilla. En cadi kan best sammenlignes med en som styrer sivildomstolen. Uansett hvilken stilling han ble tildelt, gjorde han en fremragende jobb, noe som selvfølgelig ble lagt merke til.

Dette usedvanlig hurtige avansementet kk folk til å sperre øynene opp, og ryktene om hans fantastiske egenskaper begynte å spre seg. Det ble en underlig blanding av legender og virkelighet. I tillegg til alt annet gikk det rykter om at han også var den perfekte elsker, og at han tilfredsstilte alle haremets ønsker, og dette til og med uten at kalifen al-Hakam fant det nødvendig å protestere.

Som sjef for myntverket ble imidlertid fristelsen litt for stor for Almanzor og han begikk et større underslag, som ganske snart ble dekket av en god venn. Nå skulle man jo tro at dette underslaget ville ødelegge alle videre muligheter for Almanzor, men den gang ei. Merkelig nok sto han sterkere enn noen gang, og da det brøt ut opprør mot kalifen, ble han sendt av gårde for å ordne opp, og ordne opp gjorde han. Resultatet ble at han fra nå av fritt kunne bevege seg ut og inn blant soldater og offiserer så mye han ønsket. Ikke bare det men han ble også satt til å lede leiehæren i Magreb.

Et nytt kapittel i hans karriere startet da den populære kalif al-Hakam døde i 976. Av kalifens to sønner var den ene død og den andre, enearvingen Hixam abd Al- Hakam, var kun 11år gammel. Denne guttungen var naturlig nok ikke moden for stillingen som kalif og mektige slektninger samlet seg til opprør mot arvingen og for al-Mugira, bror til den avdøde al-Hakam. Situasjonen var så ustabil og farlig at selve kalifatets skjebne ble avgjort i løpet av de følgende dagene. Takket være Almanzor og visiren al-Musha ble faren for totalt sammenbrudd avverget. De to gikk nemlig sammen for å redde kalifatet, og Almanzor gikk til og med så langt at han drepte tronpretendenten, al-Mugira, med egne hender. Dermed hadde ikke opprørerne mer å kjempe for og enden på visen ble at al-Musha overtok som første-minister og

Almanzor kk tittelen som visir eller om vi vil, som minister. Så lenge arvingen selv var mindreårig ble det disse to som kk all makt i kalifatet. Enken Subh etter al- Hakam kk det ærefulle og viktige vervet å kontrollere dem begge to.

Da al-Hakam døde hadde de kristne i nord fattet nytt håp om framgang mot muslimene, et håp som Almanzor tok knekken på ganske fort. Framstøtene mot muslimene i nord måtte stoppes og Almanzor kk atter i oppgave å ordne opp, noe han greide ganske ettertrykkelig. Egentlig var det etter hans mange seire der nord at han kk tilnavnet Almanzor, “Den Seierrike”, og legendene om ham kk ny næring. Alle hans gloriøse seire resulterte i en ny forfremmelse, han ble satt til øverste sjef for hovedstadens hær, mens kompanjongen, førsteminister al- Musha , følte at han ble stilt helt i skyggen bak Almanzor.

Almanzor var enda ikke fornøyd, han ville være enehersker over kalifatet. Neste skritt var derfor å få ryddet al-Musha av veien. De var nå en gang to om å styre, så han kunne ikke bare gjøre kort prosess slik han hadde gjort med al-Mugira, han måtte bruke hodet og trå mer varsomt, om han ikke skulle miste alt han allerede hadde oppnådd. Nå var saken den at hærens øverste general, Galib , hadde en vakker og gifteferdig datter, som al-Musha hadde kastet sine øyne på. Kunne han få henne til ekte, ville sikkert general Galib styrke hans posisjon. For al-Musha så alt ut til å gå over all forventning. General Galib hadde godtatt ham som svigersønn og bryllupet var bestemt. Hva datteren Asma mente, sier historien ingen ting om, men hun hadde vel heller ikke stort hun skulle ha sagt.

Almanzor brukte all sin kløkt og greide merkelig nok å få generalen over på sin side. Resultatet ble at Galib anerkjente Almanzor som svigersønn mens han annulerte det fastsatte bryllupet med al-Musha . Det nye bryllupet ble feiret året etter i 978. Al-Musha s endelige fall lot ikke vente på seg og allerede i mars samme år ble han fengslet. Fem år senere døde han, glemt og ensom.

Ibn Abi Amir hadde nådd sine lengslers mål. Han satt tilslutt med diktatorisk makt over hele al-Andalus, men å omstyrte kalifatet våget han ikke likevel, selv om den egentlige kalifen al-Hixam var for svak og gladelig overlot all makt til den legendariske Almanzor.

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar