Doping ødelegger interessen

Svensk TV har nettopp vist en dokumentar som omfatter doping i langrennssporten. Her hevdes det blant annet at 16 norske skiløpere har hatt mistenkelige høye blodverdier. Sannsynligheten for doping pekes på som høy i tre tilfeller. De har fått tilgang til en database med over 10.000 prøvesvar fra nesten 2000 skiløpere på øverste nivå. Det blir påpekt at over 70 medaljevinnere i OL og VM siden 2001 har hatt unormalt høye blodverdier. Dokumentarskaperne har snakket med re eksperter, der en av dem er den norske legen Jim Stray-Gundersen. Han mener det er høy sannsynlighet for doping for tre av de norske utøverne.

Før i tiden ville vi ha avvist slike påstander som “svensk misunnelse”, men etter det vi har erfart de siste årene, kan vi ikke være så bråkjekke lenger. Det som er så trist er at de som er rene også vil ha mistanken rettet mot seg. Når man jubler for en gullmedalje er det alltid med et forbehold. Er løperen dopet eller ei? Må han/hun levere medaljen tilbake neste år? Utøveres og trenernes iver etter å bli best, gjør at enkelte faller for fristelsen. Man jukser seg til suksess, med det resultat at publikums interesse for idretten totalt sett reduseres. Hvorfor skal man engasjere seg, når alt kanskje bare er juks likevel? At doping er vanlig i kraftidretter som langrenn og sykling er naturlig. Det vi venter på er avsløringer er doping innenfor lagidretter som fotball. Det er rart det ikke er ere slike saker.

AV: TOM BJØRNØ