Plast har en kjemisk sammensetning som gjør det mer eller mindre vanskelig å resirkulere det. Bruksområdene er mange, fra sofaputer til plastposer og dashboard på biler. Det er nesten ingen grenser for hva oljeproduktet plast kan brukes til. Den kjemiske sammensetningen gjør det likevel vanskelig å bruke råstoffet på nytt, slik man f.eks. resirkulerer glass. Derfor blir kun 10% av all plast i f.eks. USA resirkulert.

Nå kan forskerne ha knekt koden og gjort muligheten til å lage plast med en kjemisk forbindelse som gjør det mulig å separere ut tilleggsstoffene som gjør resirkulasjon vanskelig. Slik kan plast omgjøres til et rent og ikke minst verdifullt produkt som kan brukes om og om igjen, skriver det forskningsbaserte nettstedet «Science».

For å lage det nye materialet måtte forskerne gjennomføre forandringer på en spesifikk type vitrimer, en glassaktig type plast som ble utviklet i 2011. Ved å tilsette molekyler som endrer de kjemiske bindingene som holder plasten sammen, klarte forskerne å skape nye bindinger, som krever mye mindre energi å bryte ned, enn de vi finner i dagens tradisjonelle plast.

Den nye plasten blir brutt ned til sine opprinnelige deler ved å bruke en løsning av vann og sterk syre i romtemperatur, fortalte forskere i magasinet Nature Chemistry. Prosessen trenger ingen katalysator for å starte reaksjonen, noe som gjør det enkelt å samle resirkulert plast med høy kvalitet etter nedbrytning. Plasten i seg selv omtales som holdbar over lengre tid, sier forskerne og poengterer at syren som brukes i prosessen er noe de fleste forbrukere aldri vil komme i kontakt med.

Den tradisjonelle metoden for resirkulering av plast produserer skitne grå pellets som få produsenter ønsker å bruke. Derimot vil den nye metoden skape plast som er like bra som helt nytt materiale. I tillegg trenger ikke den nye plasten å sorteres før gjenvinning. For å demonstrere prosessen, tok forskerteamet og blandet sitt materiale med knuste plastbiter fra CD-cover, sugerør, og lignende avfall. Selv om alle disse andre typene plast var til stede, så ble molekylene i det nye materialet separert fra de andre.

Det viktige spørsmålet som gjenstår er om produsentene vil bruke det nye stoffet og om resirkulasjonsfabrikkene vil akseptere det. På bakgrunn av at den nye plastens biprodukter er mer verdifulle, og fordi resirkulasjonsfabrikker ikke vil ha behov for oppgraderinger for å gjennomføre prosessen, kan denne nye typen plast endre den globale metoden vi bruker i resirkulasjonen av plast. Er dette revolusjonen som kan løse plastproblemet?

Hvert år dumper menneskene åtte millioner tonn plastavfall i havet. Nitti prosent av dette flyter ut i Stillehavet, i hovedsak fra kinesiske elver. Og plasten forsvinner ikke. Forskere mener det om tretti år vil være mer plast enn fisk i havet, om det fortsetter som nå.

AV: TOM BJØRNØ