En ny tid tar form i Spania

Ferdinand Vll var død og Spania stod ved et viktig veiskille. Don Carlos, bror til Ferdinand Vll, sto klar til å krige for sin rett til tronen og et erkekonservativt styre. De liberale grupper, moderate og progressive, gikk derimot inn for en ny statsform bygget på revolusjonens ideer. Maria Cristina, regent for datteren Isabella, snudde ryggen til eneveldet med et forsiktig ønske om et mer liberalt styresett. Veivalget var vanskelig og utfallet uvisst.

Det var ingen lett oppgave enken etter Ferdinand sto overfor. Datteren Isabella var bare tre år gammel og den unge Maria Cristina på 27 år, hadde fått den ansvarsfulle stilling å styre landet til Isabella ble myndig. Maria Cristina var imidlertid fast bestemt på å yte sitt aller beste for land og folk, eller som en senere historiker beskrev hennes utrolige pågangsmot:  

”En hvilken som helst annen dronning ville ha blitt skrekkslagen om hun hadde blitt tvunget til å regjere under lignende omstendigheter, med tanke på alle de presserende og vanskelige oppgavene som landet sto overfor etter 1814, ja helt fra uavhengighetskrigen. Det var problemer som ikke bare hadde fortsatt under Ferdinand men også forverret seg  p.gr.a. hans tyranniske styre.  Maria Cristina var imidlertid en modig kvinne som ønsket å skape en nasjon med større frihet, med arbeid, med fred og med velstand, framtidsrettet og respektert ute i verden. Hun var også fullstendig klar over alle de presserende nødvendigheter som hadde blitt nektet nasjonen gjennom så mange år.”

Hennes intensjoner var det altså ingen ting å si på, selv om vi i ettertid kan lure på om hun var den rette, eller om hun var sterk nok, til å hanskes med alle de problemer hun møtte. I første omgang var det carlistenes borgerkrig som skapte vanskeligheter for henne, i neste omgang var det noe så menneskelig som en personlig romanse hun under ingen omstendighet ville unnvære. Hennes barnebarn har skildret hva som hendte :

”14 dager etter Ferdinands død dro Maria Cristina til den kongelige residensen La Granja for å tilbringe sørgetiden, og for å hvile ut etter den anstrengende tiden ved sin manns sykeleie. På veien begynte hun plutselig å blø neseblod. Blødningen ville ingen ende ta og til slutt hadde ikke hoffdamene flere lommetørklær igjen. Da skjer det fatale, en av offiserene i kortesjen kommer ridende opp på siden av vognen , bøyer seg ned og rekker henne sitt eget lommetørkle. Da enkedronningen etterpå gir ham tørkleet tilbake, fører han det opp til munnen og kysser det. At mange av offiserene svermet for Maria Cristina i det skjulte, var ingen hemmelighet, men dette ble nærmest en offentlig kjærlighetserklæring hun simpelthen ikke kunne stå seg i mot.”

For å gjøre en lang historie kort endte det med vielse i all hemmelighet bare tre måneder etter Ferdinands død. De tilstedeværende ved høytideligheten fikk streng beskjed om å holde ”tann for tunge”. Men selvfølgelig tok det ikke lang tid før nyheten var kjent over hele Madrid.  Offisielt, og av hensyn til hennes stilling som regentinne, var det imidlertid både viktig og nødvendig at hun offisielt fortsatte å være enkedronning. 

Selv om hun hadde hatt den største respekt for sin 22 år eldre ektemann, Ferdinand, hadde forholdet dem imellom vært mer som et far – datter forhold enn et voksent kjærlighetsforhold. Det var først nå, da hun forelsket seg i sin Munoz, at hun fikk oppleve hva virkelig kjærlighet var. Forholdet varte livet ut og resulterte i hele 8 barnefødsler. På folkemunne het det at ”Maria Cristina var hemmelig gift men offisielt gravid”.

Det kunne ikke ha vært lett å skjule ekteskapet, men hun gjorde sine ærlige forsøk, og sørget for å være tilstede på alle regjeringsmøter og ellers passe jobben etter beste evne. En gang, fortelles det, deltok hun på et møte knappe fem timer etter å ha satt en ny liten  ”Munoz” til verden. De små ble i tur og orden overlatt til en amme i nærheten og så snart som råd var sendt videre til oppfostring i Paris.

Men nok om hennes private problemer og over til hennes politiske problemer.

Don Carlos var så overbevist om sin rett til tronen at han simpelthen omtalte seg selv som Carlos V, og satte i første omgang  alt inn på å erobre de nordlige deler av landet. Folkene der nord var blitt fortalt at carlistenes hensikt var å bedre deres levekår, og som de fattige  analfabeter de var, trodde de hvert ord som ble sagt. Selv om mange derfor sluttet seg til don Carlos led han likevel nederlag i krigen mot Cristinas armeer da hans beste general ble drept under kampene i 1835.

I Madrid satt Maria Cristina og skiftet  ut sine førsteministere i tur og orden for å tilfredsstille de liberale som var hennes eneste støtte.. Men til tross for den liberale ånden som preget både henne og hennes ministere, hadde de enda ikke kommet seg så langt at de hadde gjeninnført konstitusjonen av 1812, slik de mest ytterliggående liberale stadig vekk hadde bedt om.

I et håp om å roe ned de mest ytterliggående innsatte hun først den progressive Alvarez Mendizabal som førsteminister. Maria Cristina var nok liberal, men denne ministeren skremte livet av henne med sine ytterliggående reformer. Det fikk da være måte på å være liberal, tenkte hun, og byttet ham ut per omgående  med den mer moderate Isturiz. Samtidig måtte hun love å sammenkalle cortes for å utarbeide en ny constitusjon. Heller ikke Isturiz ble sittende lenge før også han ble skiftet ut, og slik fortsatte hun med innsetting og avsetting av ministere. Denne vinglingen hennes resulterte derfor i framgang for carlistene, som til slutt nærmet seg stygt  selve Madrid. Nå var gode råd dyre, hun måtte finne en sterk mann som både var militær og politiker. Valget falt på general Espartero som senere skulle vise seg å bli langt sterkere enn hun hadde forutsett. 

Espartero tok imot utnevnelsen, men ba seg fri til han hadde tatt seg av carlistene. Det rare var imidlertid at don Carlos aldeles ikke hadde i sinne å erobre Madrid, noe han var fullstendig klar over at han ikke hadde styrke nok til å klare. I god tid før han nådde murene rundt Retiroparken i Madrid, hadde han derimot sendt et forslag til Maria Cristina som gjaldt en forbindelse mellom Isabella og hans egen sønn. Et slikt ekteskap ville, etter don Carlos mening, kunne løse konflikten mellom de stridende parter på en god måte. Men Maria Cristina var ikke interessert. Konsekvensen ville bare blitt at Isabella måtte vike for don Carlos og et foreldet enevelde, noe hun for enhver pris ville unngå. Isteden lot hun Espartero ta seg av saken som endte med at carlistene dro seg tilbake og at don Carlos etter flere nederlag valgte å forlate landet. Espartero, seierherren i dette oppgjøret, gikk ut av striden som den mest populære mann i Spania.

 Maria Cristina var lykkelig, nå var datteren Isabella sikret tronen som dronning når den dagen kom, og hennes takknemmelighet og beundring for sin nye førsteminister, Espartero, var enorm. At den samme Espartero en gang i fremtiden skulle bli hennes fiende, var hun lykkelig uvitende om.

AV: Solfried Gjelsten

 

(Del 2 av denne historien kommer i neste nr. )

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar