EU ved veis ende?

Man kan godt si at Frankrike og Tyskland, som er ansvarlig for det kulturelle kaoset av muslimsk massemigrasjon vi er midt oppe  i, nå er tvunget til å erkjenne at de beslutningene de har trumfet gjennom de siste 45 år, har ført til en katastrofe. Den poetiske rettferdighet i det faktum at disse to stormaktene selv er i ferd med å gå i oppløsning på grunn av antall muslimer og den påfølgende islamiseringen, er dog ingen trøst. Et demokratisk styresett hindrer ikke at det begås alvorlige feil, men fordelen i forhold til andre former for styring er at feil kan rettes når demokratiets reelle herskere – velgerne – markerer negative konsekvensene av feilaktige beslutninger ved å stemme fram noen andre til makten som vil prøve å reparere skaden. EU styres i stor grad fra EU-kommisjonen, der ingen er folkevalgte og der korrupte ledere som Junker kan fortsette å herske uten fare for å bli straffet av velgerne.

Det er flere tiår siden skeptiske stemmer lot seg høre i det offentlige rom, men EU fordømte enhver kritikk som uttrykk for rasisme og islamofobi, og fortsatte ufortrødent den muslimske masseinnvandringen og troen på å bygge en flerkulturell union i Europa der  (den fredelige og tolerante) Islam skulle bli sterkt representert. De fatale beslutninger tatt på et toppmøte i EU i november 1973,  la grunnlaget for migrasjonskatastrofen, som har vært veldig vanskelig å stanse, fordi de to førende EU-land nektet å skifte kurs.

Europeiske velgere har blitt lurt i 45 år, men nå ser stadig flere denne katastrofen i sitt fulle lys og de reagerer politisk for å bevare sine nasjonalstater selv om det truer med å oppløse  EU slik vi kjenner det i dag. En større fare for  religiøst betonede borgerkriger har vi  ikke sett siden tredveårskrigen mellom katolikker og protestanter. Felttog og slag fant sted fortrinnsvis innenfor grensene av det hellige romerske riket. Noen steder tok det over 100 år før økonomi og virksomhet var opprettet etter  krigens ødeleggelser. Motsetningene mellom islam og kristendom er mye større, og en potensiell borgerkrig  vil bli enda mer alvorlig enn tredveårskrigen.

I tillegg er Islam også i konflikt med seg selv, og det er ingen umulig tanke at de vil ta med seg sine konflikter og utkjempe dem på europeisk jord. Islam har blodige grenser og en religiøs borgerkrig vil bare være den siste fasen av konflikten mellom islam og Vesten som begynte for nesten 1400 år siden med uprovoserte jihadangrep mot det østlige Romerriket. Nå faller den ene EU-vennlige regjeringen etter den andre, og alliansen av land med nasjonalistiske synspunkter blir stadig bredere. De har to ting til felles: Voksende EU-skepsis og innvandringsmotstand.

AV: TOM BJØRNØ

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar