Faren, familiens viktigste person

I samfunnets hierarki finner vi følgende rangorden : Den allmektige Gud, den eneveldige Kongen, som har fått sitt høye embete av Gud selv, og faren i familien som har fått sin makt delegert av Kongen. Dette var den vanlige rangorden som alle aksepterte og bøyde seg for på 15- 16- og1700-tallet. 

Far i huset var familiens ubestridte autoritet, men ikke bare det. Trolig følte sikkert mannen at en tung byrde ble lagt på hans skuldre den dagen han ble smidd i hymens lenker, som det heter. Ikke nok med at han fra nå av skulle stå for familiens ve og vel i sosial sammenheng, men han skulle også styre og lede sin kone og barn med fast hånd, kjærlighet, omsorg og ansvar. Det var hans oppgave å styre alt til det beste for hver og en i familien, noe de forskjellige familie-overhoder nok oppfattet på hver sin måte. All den makt han fikk i og med ekteskapet forledet sikkert mange fedre til et despotisk styresett, der hans egen vilje og personlige ønsker kom i forgrunnen. 

Selv Aristoteles, som levde fra 384 – 322 f.Kr., var opptatt av det samme synet på familien og farens rolle som, sa han: ”er en naturlig og evig ordning”. Innen den kristne kulturen har dette synet stått sterkt, selv om det er en liten forskjell mellom katolisismen og protestantismen i tolkingen av Pauli brev til efeserne og kolossenserne. I katolikkenes oversetting heter det: (efeserbrevet 6,1) ”Barn, adlyd eders far i Herren”, i vår Bibel står det: ” I barn, vær lydige mot eders foreldre i herren, for dette er rett”, videre i kolossenser brevet 3,20 finner vi samme forskjellen, katolikkene understreker lydighet mot faren, mens protestantene understreker lydigheten mot foreldrene.

Den norske oversettelsen fortsetter med følgende råd til fedrene: ” I fedre! Oppegg ikke eders barn, for at de ikke skal tape motet!” Den kristne tankegangen legger altså i begge religionene omtrent den samme vekten på farens rolle og autoritet, selv om protestantene er noe mer romslige og tar med begge foreldrene i første omgang.

På denne bakgrunn var det kanskje ikke så rart at familiemønsteret ble som det var. Kirken hadde stor makt og folk i disse århundrene vi snakker om  var som kjent uhyre religiøse med stor respekt for alle kirkens påbud. Italieneren Tommasi sier ganske bastant at ”Faren er Guds Minister”! Den spanske presten Galavis fremhever at Faren er overhøyheten, mens resten av familiemedlemmene er hans undersåtter.

Kong Carlos III av Spania (1759–1788)

Selv Carlos III, som regnes for den beste kongen Spania har hatt, fremholdt at alle barn under 25 år var pliktige å lystre sin far i ett og alt. Noen forfattere under den spanske Gullalder, klaget over at kvinnene viste altfor liten respekt for familiens faderlige autoritet, og at de i denne henseende oppførte seg som ”værhaner og skjørt glass”. Farens stilling og makt var simpelthen så stor at både han og familien forøvrig, ikke så noe galt i at enkelte fedre simpelthen maltrakterte døtrene dersom de nektet å gifte seg med den som faren hadde funnet til henne.

En av farens viktigste plikter overfor barna var å sørge for hus, mat, klær og  ekstra omsorg når de var syke.  En åndelig og moralsk oppfostring ble også sett på som uhyre viktig, særlig når det gjaldt døtrene. Jentene måtte for all del ikke utvikle noen form for egen vilje, eller noen frihetstrang, men oppdras til høflighet og underdanighet.

Det å fullføre en fars plikter og oppdra barna rett, var nok ingen  enkel affære.

Moren i dette gamle familiesystemet fikk ikke noen særlig oppmerksomhet, men helt uten plikter var hun likevel ikke. Så lenge barna var små, var det utelukkende hennes plikt å ta seg av dem, like ens om de var syke og det kanskje gikk mot døden, da var moren den som ordnet opp, trøstet og hjalp så godt hun kunne, da kunne også hun opptre med autoritet. 

Det var ellers ganske oppsiktsvekkende den uttalen jesuitten Artete kom med på slutten av 1600 tallet : ”Jeg råder enhver kvinne som blir enke til å opptre som en mannlig kvinne”! 

Dersom fedrene hadde fulgt de instruksjoner som ble gitt av kirken og annen øvrighet, ville mangt vært annerledes. Faren ble nemlig anmodet om å regjere sitt hus og ta vare på sine barn etter modellen ”et lykkelig hus”, der den som hadde makten styrte alle de som var under hans herredømme med kjærlighet.

Når det gjelder synet på alderdommens problemer så har nok det endret seg meget fra 1500-tallet og fram til vår tid. Skjønt, noen direkte sammenligning mellom før og nå når det gjelder den eldre generasjon lar seg vel egentlig ikke gjøre, dertil er livsvilkårene altfor forskjellige. På 1500-tallet  ventet man ikke at noen ville leve i stort mer enn 40 år, mens  det i dag ikke er noen sjeldenhet at mennesker kan bli både 80 – 90 – og kanskje 100 år gamle.

I middelalderen, fra år 1000 til 1400 var det bare tre av kongene over Castilla som ble mer enn 60 år, den eldste av dem var Alfonso V som ble 76 år gammel (1033 – 1109). Så sent som i 1880 har man funnet at bare 20% av befolkningen i hele Europa var over 60 år gamle. I Spania har man funnet at levealderen fram til 1860 ikke var mer enn 29,8 år, og 40,9 i 1910. Den skremmende lave levealderen har selvfølgelig sammenheng både med den høye barnedødligheten foruten de harde livsvilkårene blant de  fattige i byene og folket  på landsbygden. 

På 1500-tallet var man faktisk virkelig gamle, i ordets rette betydning,  allerede i 50-års-alderen, uansett sosial status. Keiser Karl V (kong Carlos 1, i Spania) ble for eksempel anmodet om å trekke seg tilbake allerede i en alder av 55 år. Saken var den at han ikke lenger følte seg i stand til å utføre sine plikter som eneveldig hersker på en tilfredstillende måte.

Cicero var en Romersk statsmann, taler, advokat og filosof, som fungerte som konsul i året 63 f.Kr.

Den som derimot forsvarte den eldre generasjon på en meget tankevekkende måte var den gamle Cicero (106 – 43 f.Kr.) som la vekt på den eldres større erfaring. Han sier bl.a.: ”Det er vanlig å påstå at alderdommen gjør oss uskikket til arbeid. Å si noe slikt er like dumt som å påstå at en styrmann ikke gjør nytte for seg under seilasen, fordi han ikke klatrer i mastene, ikke løper omkring hit og dit på dekk eller pumper vann, men bare sitter akterut med hånden på rorkulten. Hans virksomhet forutsetter jo beregnende klokskap, og det er en egenskap som alderdommen gir langt mer av enn ungdomsårene”. 

Gjennom det kaoset som fulgte i revolusjonenes fotspor (1789– 1815), en tid som falt sammen med den industrielle revolusjon, kom de eldres rolle i samfunnet til å endres totalt. Tenk bare på den omfattende hjemmeindustrien, der de eldre også var fullt beskjeftiget og gjorde en jobb som økonomisk kom hele familien til gode.  Nå ble deres viktige innsats tatt over av industriens maskiner, og de eldre følte seg utenfor, oversett og verdiløse. Klagene på denne utviklingen hopet seg opp over den gamle hjemmeindustrien som ble borte, og over at de gamle arbeidsmetodene gikk i glemmeboken. 

William Wordsworth

Den engelske poeten William Wordsworth (1770 – 1850 ) tok kraftig til motmæle mot innstillingen som ensidig var opptatt av de eldres fysiske svekkelse.  ”Det er det samme hvor meget vi prøver så kan vi ikke lenger se verden med ungdommens øyne. Middelalderens evige leting etter Ungdomskilden kan aldri bli noe annet enn en drøm. Vi burde heller verdsette den eldres erfaring og hans måte å leve i harmoni med naturen på”. 

Det var først etter 1880 at staten så smått begynte å føle ansvaret for at samfunnets eldste og svakeste skulle bli tatt hånd om på en god måte. Man var kommet til en tid  da deres ve og vel i høy grad var avhengig av den enkelte families økonomiske muligheter. Tilstedeværelsen av besteforeldrene innen familien var ikke lenger noen garanti for at forholdet mellom generasjonene var det beste. Dette var i høy grad  avhengig av medlemmenes sosiale og kulturelle innstillinger. Likevel kan vi nok si at den gamle tradisjonen med familiens omsorg for besteforeldrene fremdeles er sterk her i Spania. Man blir forresten mer og mer klar over at spørsmålet  alderdom har mindre med år å gjøre enn med de gamles erfaringer og oppførsel i den verden de lever i.

AV: SOLFRIED GJELSTEN


DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar