Fra vondt til verre

I midten av februar var ikke utsiktene for Spania de beste. Nedgangen var her, og den økonomiske fremtiden så ikke lovende ut. Koalisjonsregjeringen til PSOE og Podemos tok sine første skritt uten store hendelser, men ikke uten frykt. Etableringen av dialog mellom regjeringen og Katalonias Generalitat vekket håp, og til slutt var samtaler i gang, men med hard kritikk fra høyrepartiene.

Kort fortalt opplevde Spania en komplisert situasjon, som sammenlignet med andre europeiske land, for ikke å snakke om Italia, heller ikke var unormal. I denne sammenheng hadde Ibex-indeksen falt under 10.000-merket. Men i løpet av de  siste ukene har situasjonen surnet og blitt stadig mer komplisert.

Bortsett fra coronaviruset, blant annet fordi ekspresidenten i Catalonia, Carles Puigdemont, i sin nye kapasitet som parlamentsmedlem, holdt et møte i den franske byen Perpignan, noen kilometer fra den spanske grensen, og som ble besøkt av rundt 100 000 katalanere. (De reiste i busser chartret av ANC og andre organisasjoner). Puigdemont pisket opp stemningen og gjorde dialogen vanskeligere. Han vil ikke at Junts per Catalunya, den politiske gruppen han dominerer skal få skylden for å bryte dialogen, men han  hevder at den ikke vil tjene noe formål, og at ERC og Oriol Junqueras har blitt for myke ved å tillate at Pedro Sánchez ble innsatt som statsminister uten katalansk motstand. Med katalonsk valg i nær framtid, avhengig av virussituasjonen, har han til hensikt å svekke ERC og gjøre det vanskeligere for dette partiet å godkjenne 2020-budsjettet.

Men regjeringssamarbeidet begynte også å knirke. I  den første uken av mars, begynte PSOE og Podemos å innta alvorlige forskjeller på flere områder. Den mest åpenbare hadde å gjøre med loven om seksuell frihet, som Irene Montero og Podemos ønsket å ta æren for. Pablo Iglesias gikk til og med så langt som å anklage noen PSOE-ministre og visepresident Carmen Calvo for “skjult machismo” for å ha reist noen vage innvendinger mot loven. Det gjaldt å utnytte demonstrasjonene inntil den internasjonale kvinnedagen, da saken endelig ble satt i ro, men den har etterlatt en bitterhet i forholdet mellom de to regjeringspartiene.

Podemos ser ikke ut til å kunne riste av seg troen på sin moralske overlegenhet over andre politiske partier, og noen husker hva Sanchez tidligere sa om ikke å kunne sove fredelig hvis Podemos var en del av regjeringen hans. Koalisjonsregjeringen viste sine første sprekker, og godkjenningen av 2020-budsjettet henger fremdeles i luften etter Perpignanmøtet. 

Som sagt falt IBEX til under 10.000 poeng i midten av februar. Pr 16. mars har den ramlet ned til 6080 poeng.  Og årsaken til at Ibex kollapset, er som det er i verdens aksjemarkeder – åpenbart verken Carles Puigdemont eller friksjonen mellom Irene Montero og Carmen Calvo sin skyld. Årsaken er “den svarte svanen”, som siden slutten av januar gradvis har tatt over avisenes forsider, coronavirus. Dette viruset, som opprinnelig påvirket industriområdet Wuhan i Kina, har raskt spredt seg til nesten alle land.  Nå er nesten hele verden stengt ned og det lammer hverdagen med katastrofale økonomiske konsekvenser.

Det er allerede mer enn 160 land berørt av coronavirus, og nabolandet Italia var det første i Europa som tok den drastiske avgjørelsen – i håp om å stoppe spredningen – ved å beordre en landsdekkende lockdown. Det kraftige fallet i markedene – vi er nå inne i den fjerde uken – gjenspeiler frykten for at forstyrrelsen i internasjonal handel, på grunn av sammenbruddet, først i Kina – som utgjør nesten 20% av verdens BNP – og for den totale stopp for forretnings- og turistreiser (flyselskapene er den mest berørte sektoren), vil ende opp med å ikke bare bremse verdensveksten, men helt opplagt forårsake en global resesjon.  

For Spania spesielt vekker denne krisen stor bekymring. Fordi varigheten er ukjent og fordi den avhenger av resistensen til et virus som så langt er ukjent. Dessuten  forhindrer det  et normalt liv for både individer og samfunn. Og av alle disse grunnene er de økonomiske effektene vanskelige å tallfeste. OECD har allerede senket  vekstprognosen betydelig for hele verden og utelukker ikke en ny lavkonjunktur. Og den mener at løsningen ikke er en pengepolitikk med lave renter,  men en avgjørende politikk for å øke offentlige utgifter for å styrke helsesystemene, for å bekjempe virkningene av krisen på sysselsettingen, med utgangspunkt i at foreldre  ikke kan gå på jobb fordi  skolene er stengt, og for å gi likviditet til selskaper som står uten inntekt på unntakstilstanden, som kan bli mye lenger enn de varslede 14 dager.

Sanchez var som Solberg i Norge for forsiktig til og begynne med. Det har ført Spania og Norge nær verdenstoppen i antall smittede og smittede pr 100.000 innbyggere. Nå er jernhanskene på med total stopp på nesten alle samfunnsfunksjoner. De franske lederne var mer alarmistiske.  President Macron har sagt at vi bare er i begynnelsen av problemet. Hans statsminister, Edouard Philippe, snakker om “et voldsomt slag for økonomien”, og den franske finansministeren, den liberale Le Maire, har uttalt at den økonomiske politikken som følger koronaviruset vil bryte med all tidligere økonomisk politikk.  Slik er tingenes tilstand. Den uventede svarte svanen er blant oss.

AV: TOM BJØRNØ

Feed-foto: Pablo Blazquez Dominguez/Getty Images

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar