FRANSISCO GOYA, EN KJENT SPANSK MALER I EN VANSKELIG TID

Den enkle eselkjerren humpet av gårde på den smale grusvegen sydover fra Zaragoza. I kjerren satt en høygravid kvinne på veg til sine foreldre i Fuendetodos, en liten pueblo ca 2 mil unna. Hun ville hjem til familien for å føde sitt første barn. Hennes foreldre tilhørte en fattig lavadel-slekt som hadde hus i en av puebloens trange smug, støvete om sommeren og sølete om vinteren. Hva gjorde vel det? Her følte hun seg i  trygge hender for det som foresto, og noen dager etter ankomsten fødte hun en stor og kraftig guttunge. Året var 1746 og gutten ble døpt Fransisco Goya.

Så snart hun kunne tok hun babyen og humpet tilbake samme vei som hun hadde kommet, tilbake til mannen som var ”gilder” i Zaragoza. Hans familie var forresten baskere, og like fattige som hennes familie. Ingen i familien hadde noen spesielle kunstneriske anlegg så det var ikke rart om guttens spesielle evner innen tegning vakte en smule oppsikt. Gutten tegnet bestandig og foreldrene skjønte snart at han var noe utenom det vanlige og lot ham begynne i lære på et malerverksted. 

Selv om el Greco nesten 200 år tidligere hadde fått gjennomslag i retten for  sin påstand om at malerne var kunstnere og ikke handverkere, var dette et syn som enda ikke var noen vanlig oppfatning i samfunnet. Handverkerne reiste bygningen og kunstnerne sto for utsmykkingen. At en kunstner skulle lage noe for seg selv som siden skulle selges, det var nærmest uhørt. Kunstnerne var med andre ord helt og holdent avhengige av oppdrag, enten i forbindelse med reisingen av en kirke, et palass eller et slott, eller når det gjaldt å male  portretter av kongelige og velstående adelsmenn. 

På verkstedet til Luzan, ble han tidlig kjent med Zapater som skulle bli hans gode venn for resten av livet. Mye av det vi vet om Goya, hans tanker og hans liv, skriver seg nettopp fra brev han i sin tid sendte sin gode venn og fortrolige. Alt kunne ha gått bra der i Zaragoza om han ikke hadde vært en stor hissigpropp. Det skulle nemlig svært lite til før han røk i tottene på kameratene sine, og kom hjem både blodig og fillete. Han hørte ikke på fornuft, og en gang gikk det riktig ille. Tre kamerater lå så ille tilredt igjen på valplassen etter kampen, at foreldrene ikke våget annet enn å gjemme bort unggutten så lenge at de fikk rustet ham ut og sendt ham til Madrid i all hemmelighet, bare 17 år gammel. 

Å komme til Madrid den gangen må ha vært det rene eventyret for en kunstnerisk begavelse som Goya. Karl lll, en av de beste konger Spania har hatt, satt på tronen, og var på god vei til å få landet økonomisk på fote igjen etter de vanskelig tider under sine udugelige forgjengere på tronen. Nå var en rekke større bygg under arbeid, både kirker og palasser, og alt skulle utsmykkes. Kunsten i Spania hadde lenge ligget i dødvannet, så Karl lll vendte seg til Italia og fikk tak i kjente kunstnere, som brakte med seg nye ideer og tanker. Kort sagt, deres innflytelse virket som en verdifull fornyelse og inspirasjon for landets egne kunstnere. 

Blind mann med gitar av Fransisco Goya

Begeistret og full av arbeidslyst begynte Goya i 1763, på kunstakademiet i Madrid, og allerede i desember første året meldte han seg på en konkurranse om et stipend til Italia, kunstens høyborg. Egentlig ventet han ikke å vinne den gangen, men noen år senere hadde han faktisk tro på at han skulle vinne. Det var mange om benet, men  heller ikke denne gang ble han den heldige. Vondt følte han det selvfølgelig fordi vinneren, Gregorio Ferro, som gikk av med seieren bare var en middelmodig maler.

Ikke bare Goya, men alle yngre malere, ønsket å komme til Italia for å studere de gamle maleres verker på nært hold. Til kunstens høyborg ville han, –  enten han vant eller ikke. Dermed dro han av gårde i 1766, uten stipend og uten støtte. I flere år studerte han i Italia for egen regning, men hvordan han greide den økonomiske siden av oppholdet, er den dag i dag litt av en gåte. En smule skadefro kunne han en gang skrive hjem til Akademiet og fortelle at han hadde vunnet annen-premie i en større konkurranse i Roma. 

Kort tid etter hjemkomsten fra Italia fikk han sitt første store oppdrag, en dekorasjonsoppgave for Basilikaen El Pilar. Denne kontrakten vant han til og med i konkurranse med Antonio Gonzales Velazques, som allerede hadde utført store deler av kirkens utsmykking.

I 1773 giftet han seg med søsteren til en av datidens mest anerkjente malere,  Fransisco Bayeu. Goya og hans unge kone Josefa ønsket å bosette seg i Zaragoza, og skrev et brev til Zapater, der han forteller om den store begivenheten og ber om litt hjelp til å finne et brukbart husvære for dem. ”Vi er ikke storforlangende”, avsluttet han brevet, og fortsatte, ” mye utstyr trenger vi heller ikke. Et bord, fem stoler og en stekepanne, pluss en vinkagge og en gitar, er nok”

Goya var utrolig aktiv og manglet ikke oppdrag. Når det gjaldt penselstrøk og lysvirkning, skulte han til både Rembrandt og Velazquez, og han prøvde til stadighet å forbedre teknikken sin. Etter bare et år greide imidlertid Josefas bror, kunstneren Bayeu som var en av sjefene  på Den Kongelige  gobeleng fabrikken i Madrid, å skaffe ham en jobb der, og dermed ble det atter flytting. 

Her fikk Goya sitt første oppdrag som kartongmaler, men hans karriere på dette feltet skulle bli både lengre og vanskeligere enn han hadde tenkt seg. Skuffelser og forbigåelser av mindre begavede malere, måtte han tåle rett som det var. 

DANS PÅ BREDDEN AV ELVEN MANZANARES

En av grunnene til den motgangen han møtte lå sikkert i hans måte å male kartongene på. For å si det litt enkelt så malte han kartongene slik han ville ha malt et vanlig maleri, med en rekke små detaljer og med utallige fargenyanser. Dette skapte uten tvil store problemer for veverne når de skulle veve bildene, og Goya fikk stadig vekk anmodning om å gjøre kartongene enklere for veverne, men det øret ville han overhode ikke høre på. ”Han sto for malingen, og de andre fikk greie sin del av jobben uansett vanskelighetsgrad”, mente han. Resultatet ble i alle fall  noen fantastiske gobelenger. 

Jeg kan jo nevne noen av de mest kjente som: ”Dans på bredden av elven Manzanares,  Slåsskampen ved det nye vertshuset og blind mann med gitar. Serien han malte var blant de siste i rokokkostil, en stilart han snart forlot for å gå over til en mer dramatisk måte å male på, noe som passet langt bedre for hans gemytt.

Hans store ønske var å avansere til kongelig hoffmaler, men så lenge Karl III satt på tronen hadde han ingen sjanse. Kong Karl hadde ganske enkelt ikke sans for Goyas måte å male på. Han var, som mange andre, forut for sin tid og ble ikke alltid forstått av samtiden. 

Hans videre  utsmykking av Pilarkirken i Zaragoza er et godt eksempel i så måte. Utkastet hans var blitt godkjent, men utførelsen falt ikke i god jord. Det var ikke slik det skulle males, mente kirkens øvrighet. Goya ville ikke fire, mens oppdragsgiverne sto på sitt. Enden på striden ble at han måtte underskrive  et dokument der det sto at han aldri mer skulle utføre noe arbeid for kirken i Zaragoza.              

I 1781 ble han valgt ut som en av 7 kjente malere som skulle kappes om den beste altertavlen i kirken San fransisco, og Goya var i den syvende himmel. Nå skulle han endelig få sjansen  til å vise hva han dugde til overfor kongen. Men – da dagen kom for vurderingen av malernes forskjellige utkast, møtte han nok en av sine største skuffelser, hans utkast ble ikke godkjent! Det ble nesten mer enn han kunne bære, men å gi opp lå likevel ikke for ham. I et brev til Zapater sier han det slik: ”Når det gikk så ille, var det i alle fall ikke min skyld, men det gjør ingen ting, min ”hest” kommer nok en gang fram når tiden er inne” – og jammen fikk han rett!

Den gangen var det uhyre viktig for en kunstners karriere å bli anerkjent i de øvre lag av samfunnet, så selv om kongen ikke likte hans måte å male på, var det en annen viktig person som likte hans arbeider, nemlig førsteminister Floridablanca. Takket være denne mannen ble Goya nok en gang bedt om å komme med et utkast til kirkens altertavle da det begynte å knipe med tiden til åpningen av kirken. Denne gangen var det Goya som kunne triumfere. Ved den nye vurderingen av utkastene var det nettopp Goyas utkast som ble rost opp i skyene, mens de andre kunstverkene ble bedømt som mer eller mindre dilettantiske. En stor seier for Goya – men nye skuffelser ventet. Mer i neste nummer.

 

AV: SOLFRIED GJELSTEN

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar