Golf, gourmet og kultur

Tar vi utgangspunkt i denne ukes bevingede ord, så burde golf være det perfekte grunnlaget for å lære å vinne.  Syns jeg hører noen si ”snakk for deg selv”, men skal vi være ærlige og dét skal vi vel, så er kanskje de fleste av våre runder mer å kalle tapte sammenlignet med de som vi har vunnet.  Og tar vi med alle konkurransene vi har deltatt i, så er vel temaet avsluttet – – -.                                         

Men, hvordan få ballen i hullet?                                                                                                                                 Vel, tar vi utgangspunkt i hvor mange ganger ballen havner i sandgropa på tross av at vi står der og sier til oss selv, ”ikke i bunker’n  –  ikke i bunker’n”; og overfører dette til putting, så er det bare å si til seg selv når man skal putte: ”ikke i hullet  –  ikke i hullet”.  Og vips, så går ballen i hullet.  Jeg mener det må jo være helt logisk.  Og konklusjonen må da bli at ordet ”ikke”, ikke finnes i golf – – -.

Det neste blir da

å ta for seg det som på engelsk heter ”course management”, altså hvordan greie seg men en ”bogey” fremfor å fem-putte.  Med andre ord, det er ikke om å gjøre å slå så langt man kan, med å kontrollere hvor ballen skal lande.  Det er nesten utrolig hvor mange slag man kan spare på å gjøre det.  Det er her som det var den gang man var i næringslivet at det er de tre K’er som er viktigst.  Altså Kontroll, Kontroll og Kontroll.  Det motsatte må da bli som Billy Graham en gang sa at ”de eneste gangene mine bønner ikke blir hørt, er på golfbanen”.

Etterpå koste vi oss på Hull 19.                                                                                                               Og da dukket ordet gourmet opp, hvorpå vi kan da legge til en definisjon om at ”å bli betegnet som en ”gourmet” kan være et kompliment, men ordet har også negative konnotasjoner i retning elitisme og snobberi”.  

Men sånn er det aldri på en golfbane, eller?  Tja, husker en turnering for mange år siden oppe på ”Mediterráneo Golf” da vi etter lunsjen var kommet til kaffen at vi syns det plutselig var så få igjen ved bordene.  Da vi reiste oss og skulle ut av klubbhuset, forstod vi hvorfor, da vi gikk forbi en dør hvor det stod ”kun for klubbmedlemmer”.  Inn dit hadde altså alle som hadde vært med i turneringen, og som var medlemmer av klubben, forsvunnet.  Hyggelig verter – – -.

Men, når vi er ute og spiser etter fredagens ettermiddagsrunde, da kan man trygt definere en ”gourmet” som en person som både setter pris på, og har god greie på, fin, utsøkt mat og vin.  Begrepet har for øvrig sin opprinnelse i den gammelfranske yrkesbetegnelsen «gormet» (vinhandlermedhjelper eller vinsmaker).  Den siste delen av det som er beskrevet i parentesen, passer i hvert fall inn i bildet.  Og da kan vi ta med litt spanskundervisning med det samme, for i Spania sies det at skåling vil gi deg lykke og hell i syv år.  Den siste drinken du tar på kvelden, heter  penúltimá,  mens ”ultima” er den siste drinken du tar i livet ditt.  Kan jo være godt å vite dersom man skal skåle med en spanjol – – -.

En gang vi satt på restauranten i det hotellet vi bodde på i Sevilla, og  spurte kelneren om han kunne anbefale en typisk lokal rett, svarte han, ”paella”.  Vi så på ham og kunne fortelle at vi var fra Valencia.  Da bøyde han overkroppen og sa: ”unnskyld”.  Han trodde selvfølgelig at vi var utenlandske turister, men etter denne avklaringen, fikk vi en god innføring i de lokale rettene, som egentlig dreier seg om ”tapas”.

Men sardiner?

Når man leter etter ordet sardiner og Norge på nettet, kommer dette opp: ”På grunn av lovbestemmelser eller rettsavgjørelser i enkelte land er norsk hermetikkindustri blitt avskåret fra å bruke sardinbetegnelsen ved eksport av norsk brisling til disse landene”.  Men tidligere ble ordet sardiner også brukt.  Ikke bare i Norge, men om nordmenn ute i verden også.  Husker en gang på sekstitallet da vi hadde flyttet til California og var ute og søkte på arbeid, og da vi svarte på spørsmålet om hvor vi kom fra, svarte Norge, så intervjueren på oss, gliste, og sa ”sardiner”.  Men, da vi sa at vi var utdannet ingeniør fra Sverige, bøyde han hodet i ærbødighet og sa: Ahh  –  Volvo”.  

Lite ante vi den gang at vi 33 år senere, skulle bosette oss i Spania.  Og da, i følge et kapittel i boken ”Historisk reise i Spanai” av Solfried Gjelsten, hvor hun skriver om ”Dagligliv i Altea for femti år siden” at man der fisket ”sardiner” at det var der vi skulle bosette oss.  Riktig nok hadde vi bolig her nede i ti år før det, men da var vi aldri her.  For vi hadde jo ikke tid til sånt; vi måtte jo arbeide.

Det neste er påsken

Nå skal ikke vi prøve å konkurrere med alle skribentene i innvandreravisene i området som kommer til å fortelle om hvordan man feirer påskehøytideligheten her, men bare fastslå at vi har kommer et stykke ut på våren allerede når dette nummeret utgis.  Så det er nok å glede seg til; i dette året også.

Da er det bare å ønske alle en fin vår frem til 17. mai, hvoretter det bare er 35 dager til sommeren.

Med Hilsen,

Kjell Wilhelm Ryberg

guillemno@gmail.com

 “Dum Vivimos  Vivamos“ (Mens vi lever,  la oss leve.)


DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar