Historien bak 1. mai

1. mai-feiringens historie henger uløselig sammen med kravet om 8-timersdagen. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og i lang tid, eneste krav. 

«Den Første Internasjonale» formulerte kravet på sin kongress i Genève i 1866. Men da var det allerede tradisjon i flere land  med å demonstrere for 8-timersdagen. I Australia hadde arbeiderne markert kravet  hver 21. april helt siden 1856, mens demonstrasjonene i USA var lagt til 1. mai.  Dette hang sammen med at politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte fire demonstranter under en generalstreik i Chicago.  Streiken hadde begynt 1. mai.

Fransk arbeiderbevegelse reiste i 1888 et krav om lovfestet 8-timersdag, og den internasjonale arbeiderkongressen i Paris året etter, vedtok dette kravet som grunnlag for markeringen. Vedtaket om en internasjonal manifestasjon 1. mai 1890 for lovfesting av en 8-timers normalarbeidsdag hadde derfor to inspirasjonskilder. Kravets innhold kom fra Frankrike, mens valg av dato kom fra USA. I Norge hadde 8-timerskravet en relativt kort forhistorie. Før 1890 betraktet selv de norske sosialistene kravet som i overkant  dristig, og de begrenset seg derfor til å forlange 10 timers arbeidsdag. Først etter Paris-kongressen ble 8-timerskravet  alminnelig akseptert i norsk arbeiderbevegelse.  

Det røde flagget har hele tiden vært arbeiderbevegelsens viktigste enkeltsymbol. Det var symbol på undertrykkelse og kamp, men også på håp om en lykkeligere og mer rettferdig framtid. Det røde flagget var «rødt som blod, fordi det betyder kamp», men også «rødt som skarlagen, fordi det engang skal komme til at betydde sejer og festivitas,» skrev avisen Social-Demokraten i 1894. Det røde flagget var dessuten symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai viste arbeiderne i alle land at de var en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som stod over de nasjonale landegrensene.

På slutten av  1930-årene kom det norske flagget igjen til heder og verdighet i 1. mai-demonstrasjonene. Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i mars 1935, med Johan Nygaardsvold som statsminister, bidro til at arbeiderbevegelsen begynte å føle ansvar og samhørighet med nasjonen. Noe av det første den nye regjeringen gjorde, var å vedta 1. mai som offentlig flaggdag. Dette betydde mye, og det endelige gjennombruddet for det norske flagget i demonstrasjonstoget 1. mai kom i 1937. 1. mai ble innført som fridag i Norge under krigen av ministerpresident Vidkun Quisling 23. april 1942, da som «arbeidets dag» etter tysk forbilde.  Vedtaket ble opphevet etter frigjøringen i 1945, men dagen ble gjeninnført som offentlig fridag av Stortinget i 1947.

Helt fra begynnelsen har  1. mai vært en dag til bekymring for  mange ledere og politiske regimer over hele verden, ikke minst i Spania.   Under militærdiktaturet til Primo de Rivera, ble offentlige demonstrasjoner av ethvert slag totalforbudt, og derfor ble det heller ikke  noe 1. maifeiring   i Spania i perioden 1923-1931. Fra 1931 til 1936 ble dagen markert i store spanske byer, men under borgerkrigen, erklærte Franco 1. mai som en dag for undergravende bevegelser og feiringen ble igjen forbudt pga av sine marxistiske og republikanske bånd. I stedet, fra  1938, ble datoen for feiringen av arbeidsdagen forandret til 18. juli. Denne feiringen var en årlig appell til arbeidernes harmoni og fraternisering, altså ingen kampdag for arbeidere, men i stedet   var hensikten å bringe sammen arbeidsgivere og arbeidstakere under en felles kamp for «fordeling av rikdom», totalt på statens premisser.  Med disse teser pålagt ved lov, passet det ikke med motstridende holdninger og  uharmoniske stemmer som avvek fra regimets holdning. Brudd ble straffet med  summariske rettssaker og hard undertrykkelse.

I 1955 introduserte pave Pius XII i den religiøse kalenderen den 1. mai som en feiring av San José Obrero eller Artesano. Verdiene av Franco-regimets nasjonalkatolisme godtok denne festivalen, men de overførte organiseringen og kontrollen til Falangen og Kirken. På denne ferien var alle borgere tvunget til å delta og manifestasjoner, fester og proklamasjoner ble brukt til å styrke det fascistiske regimet og å verdsette prestasjonene som var oppnådd i samfunnet siden fra slutten av borgerkrigen. Men motstanden mot diktaturet og sosiale konflikter vokste i hvert hjørne av Spania. Forbudte fagforeninger  begynte å gjenoppstå ulovlig,  og  nord i landet ble de første streikene, mobiliseringer og protester sett i løpet av 60-tallet. Under denne revitaliseringen av arbeiderbevegelsen gjennom Comisiones Obreras, begynte det å generere en ny dynamikk i forbindelse med feiringen av 1. mai. Dagen før, altså 30. april, ble  etablert som en dag for kamp og markeringer  med korte stopp, boikott, minutters stillhet i fabrikkenes kantiner, osv.  Men til tross for alt dette, skulle det gå helt fram til  1978 før feiringen av 1. mai etter normale begreper igjen ble tillatt. 

I vår del av verden er 1. mai for de fleste blitt en beleilig høytidsdag. 1. mai tog og demonstrasjoner har blitt en markering for «spesielt interesserte».  Vi må imidlertid aldri glemme hva som ligger i bunnen for denne feiringen. Det er helt andre verdier enn hva dagen blir brukt til av mange i dag.  De siste årene har natten til 1. mai i Norge utmerket seg til å bli en natt med mye bråk og festing. Det er faktisk et særnorsk fenomen er at man drikker natt til 1. mai. Kanskje har det sammenheng med at dette  også er natten når russen starter sin feiring hvert år.

 

AV: Tom Bjørnø

Relaterte artikler