Katarene, hvem var de egentlig?

Ingen vet med sikkerhet hvor katarenes religion egentlig oppsto, men det man vet er at katarene eksisterte syd i Frankrike allerede på 1000-tallet. Den gangen oppsto det en ny religiøs sekt der og tilhengerne ble kalt for  katarer. Gjennom 300 år skulle de bli en farlig rival til pavekirken.

Deres spesielle filosofi grep mer og mer om seg, som en protest mot den økende  umoralen både i klostrene og blant kirkens tjenere. Pave Gregor Vll`s forsøk i 1075 på  å råde bot på umoralen gjennom en modernisering og fornyelse innen kirken hjalp ikke stort. Han holdt nemlig samtidig fast ved påstanden om at kirken aldri tok feil, at dogmene sto fast og at pavekirken var den øverste myndighet over hele kristenheten. Katarenes tro på livets lyse og mørke sider sto steilt imot kirkens strenge og fordømmende maktinnstilling    konfrontasjonene endte til slutt med forferdelse for katarene.

Det var en dualistisk tro som regnet med to verdener, den gode verden som var Guds verden, og den onde verden som var skapt av satan. Etter deres mening kunne nemlig ikke en god Gud ha skapt vår syndige og onde verden, den måtte være satans verk. Menneskets sjel var derimot av Gud, men denne sjelen oppholdt seg som fange i vår fysiske kropp skapt av satan. Etter et liv i askese levd etter Bibelens ord, og gjennom renselse via en rekke reinkarnasjoner, ville de til slutt ende opp i Guds usynlige og gode verden. I praksis var dette en tro uten kirke, kors eller kristne sakramenter, men en tro fylt av kjærlighet, godhet og uegennytte. Deres ønske var å leve mer opp til den opprinnelige, primitive kristendommen, slik den ble forkynt i Bibelens Nye Testamente. Det Gamle Testamentet regnet de ikke med. 

Katarene trodde ikke at Jesus var Guds sønn, men at han var et sendebud fra Gud i menneskelig skikkelse. Jesus var en åndelig skapning, en absolutt ren sjel, og derfor også immun mot lidelse og død .

Det var kanskje ikke så rart om slike tanker vant gjenklang blant folk som hadde sett seg lei på pavekirkens dominans og umoral på så mange felt, og som preket en religion der liv og lære ikke stemte overens. Katarene fikk etter hvert så mange tilhengere at kirken følte sin maktstilling alvorlig truet. Resultatet ble en iverksetting av rene korstog mot dem og ellers en intensivering av inkvisisjonens forfølgelser.

Pave Inocens lll som levde tidlig på 1200-tallet, prøvde flere ganger å rettferdiggjøre et korstog mot katarene, men med lite hell. Aller først prøvde han å få adelen og de høyere geistlige i Occitania (det sørlige Frankrike) med på et slikt korstog, uten å ha hell med seg. Dernest vendte han seg til kongen i Frankrike, som heller ikke ville være med på et slikt eventyr, han hadde simpelthen ikke tid, påsto han. En kontakt med den mektige Raimund Vl av Toulouse resulterte også i et klart  ”Nei”, noe som var ganske naturlig da greven  hadde et meget godt forhold til katarene, hans mest redelige og gode undersåtter. Dessuten hadde han noen problemer med Richard Løvehjerte oppe i Normandi som han måtte ordne opp i, sa han.

Samtidig som paven prøvde å stable på bena et korstog, reiste utallige prester  utsendt fra paven, rundt og preket mot katarene. For å kjempe med samme våpen som katarene, forfektet de også forsakelse, nøysomhet og fattigdom som ekte kristne dyder, men prekingen deres gjorde ikke særlig inntrykk. Omsider vant likevel paven gehør for korstoget sitt hos de franske baroner oppe i nord. Baronene tok simpelthen saken i egne hender uten å spørre kongen, noe som kanskje ikke forundrer oss når vi vet at paven ikke bare lovte dem syndenes forlatelse dersom de ville marsjere mot kjetterne, men også lovet dem store områder fra de rike grevene der syd dersom de seiret. Akkurat det var jo  en fristelse de simpelthen ikke kunne motstå.

Baronenes korstog rettet først et ødeleggende slag mot visegreve Raymond-Roger de Trencavel,  nevøen til Raimund Vl. Dernest var det byen Beziers som ble angrepet og innbyggerne massakrert. En handling som ikke akkurat tydet på noen særlig kristen oppførsel. Ikke lenge etter døde greven av Carcassone i fengsel.

Forfølgelsene fortsatte og i en by ble 140 katarer brent levende, mens det  i en annen by var  hele 400 som led samme skjebne. I løpet av bare to år hadde korsfarerne underlagt seg all jorda til Trencavel, og krigen fortsatte. Fra å være en religiøs krig, gikk krigen nå over til å bli en ren politisk affære. Trencavel og Raimund Vl var nemlig vasaller under Pedro ll av Aragon (far til Jaime l el conquistador). For kong Pedro var det derfor en æressak å få slutt på korstoget og å beskytte sine katarer som var hans mest trofaste og ærlige undersåtter. Dessverre gikk det ikke så godt for ham idet han ble drept i slaget ved Muret. Det store slaget ved Muret dreide seg forresten om noe mer enn et slag mot katarene. Her gjaldt det en føydal konflikt mellom to mektige soner om hvem som skulle ha herredømme over Occitania. På den ene siden kriget sonen nord i Frankrike,  mens kongeriket Aragon kjempet på den andre siden.

Det ble en langvarig krig som til syvende og sist endte til fordel for Occitania , som til slutt fikk alle sine områder tilbake. Første omgang ble altså en seier for katarene, men nye prøvelser ventet i regi av den nye paven, Gregor lX.

Da Gregor lX ga opp å knekke katarene med korstog, fikk han en ny ide i 1231 : Han grunnla  ”Den beryktede Inkvisisjonen”, en institusjon  som gjennom mange hundre år skulle komme til å holde kristenheten i et jerngrep bygget på terror og angiveri. Bruken av tortur ble forresten ikke tillatt før i 1252. I Spania ble inkvisisjonen først organisert under Ferdinand og Isabella på 1400-tallet, og ikke avskaffet før i 1834, etter Ferdinand Vll`s død.

Katarene på flukt

Forholdene for katarene forverret seg stadig, og allerede på 1000-tallet var det enkelte som flyktet fra Occetania. Likevel var det  først under korstoget og  inkvisisjonens forfølgelser at flukten til tryggere områder startet for alvor, og da ikke minst over til Spania. Forkledd som sauegjetere,  og uten at noen fant på å mistenke dem, krysset de Pyreneene på de gamle stiene som i generasjoner hadde vært nyttet til forflytting av saueflokkene. Noen kom seg også over fjellet som kramkarer, en trafikk som  var helt vanlig i de tider. Vel over i Aragon eller Katalunia, blandet de seg med lokalbefolkningen og ble for det meste borte fra kirkens og inkvisisjonens lange arm. Dette at katarene startet som sauegjetere og vevere skulle danne grunnlaget for Katalunias senere berømmelse for sin tekstil produksjon. Selv om kirken lokket med belønninger for å angi katarene, valgte adelen i Aragon å ta dem i sin tjeneste og beskytte dem så godt de kunne. Som nevnt gikk selve kongen av Aragon , Pedro ll, den katolske, i bresjen for denne beskyttelsen, som til slutt kostet ham livet i slaget ved Muret. Etter Pedros død, nøt katarene imidlertid den samme beskyttelse av Jaime l, sønnen hans, som blant annet trengte flyktningene som nybyggere til sine gjenerobrede områder fra muslimene.

Kongeriket Navarra ble også et populært område for katarene, både i Estella, Jaca og flere andre byer der de  til og med dominerte hele bydeler. 

Den siste leder for katarene i Aragon, Belibaste, ble til slutt forrådt og grepet av inkvisisjonen. Han ble brent levende på festningen  Villerouge-Termenes i 1321. Siden den gang har man ingen meldinger om katarer i Spania. En tragisk skjebne for mennesker som kun ønsket å gjøre det gode her i verden.

AV: Solfried Gjelsten

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar