En tydelig gravid kvinne med et lite barn på armen strevet seg fram mot barrikadene der hun inntok sin plass mellom barske karer. Nå var det Corsicas frihet det gjaldt, og hun kunne ikke sitte hjemme mens de andre kjempet for hennes barns fremtid. Det fikk briste eller bære, hun følte seg forpliktet til å yte det hun kunne for friheten. Kvinnen var Letizia, mor til Josef og Napoleon, den lille hun bar under brystet. Året var 1769 og Letizia var bare 18 år gammel. Hun hadde allerede mistet to barn, likevel kjempet hun side om side med sin mann.

Corsicanerne tapte kampen for frihet og uavhengighet, og Frankrike overtok styret av øya. Det var forresten ikke første gang Corsica var under fremmed styre. Tidligere hadde de vært underlagt Genova, så dette med å ligge under fremmed styre var ikke noe nytt for dem. Letizia og mannen Carlos tilhørte øyas frihetsparti ledet av Pascal Paoli. Carlos var advokat av yrke, og begge foreldrene hadde adelige aner, men særlig velstående var de ikke. I dette miljøet vokste barna likevel opp omgitt av kjærlighet. Moren Letizia må ha vært en myndig og bestemt dame som greide å oppdra alle sine 13 barn med en fast hånd. Det fortelles at hun i blant lot barna gå til sengs uten kveldsmat for å lære dem å tåle sulten om de engang skulle komme opp i vanskeligheter

De to eldste guttene hang sammen som erteris enda så forskjellige de var. Josef, som var et år eldre enn broren, var en stillferdig og god gutt mens Napoleon var mer framfusende og voldsom i leken, og bestandig var han den som ledet an. Takket være farens gode kontakter og støttespillere, fikk guttene en god utdannelse med mulighet til selv å velge sin karriere. For Napoleon falt valget lett, og han kom seg uten vanskeligheter inn på militærakademiet. Men hva med Josef?

Foreldrene kom snart til at den innadvendte og skikkelige gutten uten tvil ville komme lengst innen kirken, så han fikk se til å komme i gang med de teologiske studier. Men nei, det ville ikke Josef høre snakk om, han ville også inn i det militære sammen med broren. Familien ble aldeles sjokkert, og Napoleon ga grei beskjed: ”Du har ikke noe i det militære å gjøre, du eier jo overhode ingen evner i den retning!” Motstanden var stor, og den fredelige Josef fant det best å bøye av.

Carlos y Letizia, foreldrene til Josef og napoleon

Han holdt bare ut noen måneder på presteseminaret, før han sluttet for likevel å søke på militærakademiet. Skuffelsen var stor da han strøk til opptaksprøven. Noe klerikalt yrke ville han likevel ikke høre snakk om, da heller dra til Pisa og studere jus som faren. Som tenkt så gjort, og snart gjorde hans spesielle diplomatiske evner ham kjent i vide kretser. Til tross for sine fremragende forhandlingsevner eide han overhode ingen ambisjoner innen politikken. Han likte bedre å hjelpe til med en fredelig løsning av konflikter, og brukt ble han, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi vet hvordan det gikk med Napoleon, og det varte ikke lenge før han ble klar over hvilken verdifull støttespiller broren kunne bli for hans egen maktkamp.

Nå var det slett ikke bestandig Josef var like begeistret for Napoleons planer og ordre, og protestere gjorde han rett som det var, selv om det bestandig endte med at han måtte gi seg. Han orket bare ikke å tenke på konsekvensene om han satte seg helt på bakbena. Bare tanken på kanskje å bli utstøtt fra familien var en straff han ikke ville kunne leve med.

Om Josef var en beskjeden mann, var i alle fall ikke Napoleon særlig beskjeden. All medgangen gikk til hodet på ham, og endte med at han ville regjere over hele Europa, og styre land og folk fullstendig etter eget ønske. Men, først måtte han ta knekken på England. Midlet var total boikott fra alle engelske handelsforbindelser i Europa.

Å stenge alle havnene for engelske skip var bare ikke så helt enkelt å gjennomføre i praksis. Det hjalp imidlertid da han klarte å dele de Europeiske tronene mellom sine brødre. Josef ble konge over Napoli, Luis fikk Holland og Jeronimus Tyskland. Som familiens sterke mann fikk han sikret seg full lydighet fra storparten av Europa. Portugal og Spania skapte imidlertid fremdeles problemer.

For å få Josef til konge over Napoli, måtte landet erobres og det daværende kongeparet fjernes. Kongen, Ferdinand lV , var ikke stort tess og hadde overlatt styringen til sin kone, dronning Caroline. Sine fattige undersåtter ofret han ikke en tanke. Dronning Caroline var søster av Marie Antoinett, som hatet Frankrike av et fullt og helt hjerte, og dermed invaderte Napoleon landet, seiret og satte Josef til å styre isteden.

Kong Josef ble godt mottatt, og sin vane tro satte han straks i gang med reformer for å bedre folkets kår. Dette var arbeid etter hans hode, og han fikk faktisk gjort mye bra for landet i de to årene han regjerte. Lenge fikk han ikke være i fred, for nå trengte Napoleon en lojal konge til å styre over Spania. Josef var kommet godt i gang i Napoli, og nektet plent å flytte over til Spania. En av de andre brødrene kunne vel ta den jobben, eller enda bedre, hva om de prøvde seg med fredelig diplomati for å få Spania over på sin side? Forskjellige løsninger ble prøvet, men ingenting lyktes. Humøret var ikke helt på topp der Josef i stillhet pakket sammen sakene sine for nok engang å føye broren.

Napoleon hadde fått både førsteminister Godoy og kong Carlos lV over på sin side under dekke av at han skulle hjelpe dem å ta Portugal. Et lite kongerike i Portugal var jo, som kjent, Godoys store drøm.

Dermed strømmet franske soldater inn over grensen, men til folks forferdelse oppførte de seg mer som okkupasjonsstyrker enn som allierte. Da de franske soldatene nærmet seg Madrid, flyktet kongefamilien i skrekk til Arranjuez. Her gjorde Ferdinand, prinsen av Asturias, simpelthen opprør og tvang faren til å overgi landets krone til seg selv. Under dekke av et forsoningsmøte fikk så Napoleon hele kongefamilien samlet i Bayonne. Her ble Ferdinand tvunget til å gi kronen tilbake til sin far, og etter avtale ga han den videre til Napoleon, som til slutt ga den videre til sin bror Josef.

I 1808 krysset nå kong Josef l Spanias grense for første gang i sitt liv. Også denne gang hadde han hodet fullt av planer for sitt nye kongerike, planer og reformer til det beste for folket. Isfronten han møtte da han red inn i Madrid, ga ham imidlertid lite håp om å få gjennomført et positivt styre. Folket hatet naturlig nok alt som var fransk. Hva hjalp det om han var fylt av all verdens gode forsetter og planer under slike forhold? På den annen side, hva annet kunne han vente seg av et folk som var trakassert på det skammeligste av de franske soldatene, og tatt ved nesen av selveste Napoleon?

Selv om Madrid måtte bøye kne for de franske, raste uavhengighetskrigen med full styrke i resten av landet. Ved engelskmennenes hjelp greide Spania til slutt å jage franskmennene og kong Josef ut av landet i 1813. Etter Napoleons fall flyktet Josef over til Amerika der han håpet å få leve i fred resten av livet, mens hans kone og barn måtte bli igjen i Europa.

De skremmende nyhetene fra urolighetene i Europa gjorde at han to år senere valgte å reise tilbake, og slå seg ned i London for å ta seg av sin familie. Han og familiens siste reise gikk til Firenze der han ble syk og døde i 1844.

AV: SOLFREID GJELSTEN