Korona kontra spanskesyken

For mer enn 100 år siden, da en ny influensalignende sykdom dukket opp, var den første responsen i Spania å bagatellisere den. 22. mai 1918 rapporterte avisen ABC om en ny sykdom, beskrevet som influensaliknende, men med mildere symptomer. Samme måned avholdt Madrid sine årlige San Isidro-festligheter, og ga de perfekte betingelsene for massesmitte. Den nye influensaen ble døpt “Soldado de Nápoles”  (soldaten fra Napoli) etter en sang i en populær operette.  

Da første verdenskrig fortsatt raste, rapporterte ikke land som var involvert i konflikten om sykdommen. Det for å holde moralen oppe og unngå å gi fienden en fordel. Men Spania, som var nøytral, sto fritt til å flagge den opp, og det er grunnen til at 1900-tallets pandemi, som drepte mer enn 50 millioner mennesker over hele verden, fikk kallenavnet “spanskesyken”, selv om opprinnelsen slett ikke var i Spania .

I 2008, da trusselen om en annen forestående pandemi, svineinluensaen, vakte bekymring blant virologer og epidemiologer, publiserte Antoni Trilla, nåværende sjef for epidemiologi ved  Hospital Clínic Barcelona , en beretning om influensapandemien fra 1918 som viser både betydelige forskjeller og fantastiske likheter med dagens coronaviruskrise. Som med det nåværende viruset, ble situasjonen i 1918 forverret av det faktum at det ikke umiddelbart ble tatt på alvor, og den ubesluttsomme responsen fra helsetjenestemenn uthulet autoriteten ovenfor innbyggerne og pressen, som stilte spørsmål ved alle regjeringens beslutninger.

Akkurat som dagens koronavirus, viste influensautbruddet ingen respekt for hierarkier.  Både kong Alfonso XIII og regjeringssjefen, Manuel García Prieto, ble syke.  I 1918 var halvparten av Spanias innbyggere analfabeter og spedbarnsdødeligheten var det dobbelte av dagens fattigste land. Likevel  ble,  som i dag,   mange tiltak iverksatt for å isolere epidemien. Universiteter og skoler ble stengt, og jernbanereiser ble kontrollert, med desinfeksjonsteam utplassert langs jernbanelinjer i et forsøk på å begrense spredningen av viruset. Det var også lokale myndigheter som var motvillige til å innføre begrensninger; ordføreren i Valladolid nektetfor eksempel å avlyse fiestane i september, av frykt for den økonomiske virkningen på byens forretningsliv.

Tilsvarende var det lite som leger kunne gjøre bortsett fra å hjelpe syke til å overleve, selv om teknikkene var mye mer primitive enn i dag. Flere eksperimentelle vaksiner ble testet uten suksess, og noen leger prøvde til og med årelating til tross for at en slik praksis hadde vært uglesett i et århundre. “Spanjolene begynte å lure på om leger og forskere hadde noen anelse om hva som egentlig foregikk,” skriver Trilla.  Da vitenskapen ikke ga noen svar, vendte mange seg mot Gud. I Zamora, en av provinsene som ble hardest rammet, sa biskop Álvaro Ballano til sin menighet at “det onde som henger over oss er en konsekvens av våre synder og mangel på takknemlighet, og det er grunnen til at hevnen til evig rettferdighet har sviktet oss. “For å godgjøre Gud har jeg organisert den ene messen etter den andre i provinshovedstadens katedral, noe som antagelig har muliggjort spredningen av viruset, og jeg har konfrontert helsemyndighetene som prøvde å forby dem”.   I så henseende har tidene endret seg, og biskoper respekterer ikke bare rådene fra helsemyndighetene, men sørger også for at den når de trofaste, og begrenser deltakelsen i begravelser til nærmeste familie.

Det første infeksjonsstadiet i 1918, tilsvarende hvor vi er med koronaviruset nå, var faktisk ikke det mest dødelige. Når sommeren kom, avtok epidemien, men om høsten kom den tilbake i enda sterkere grad. Helsevesenet ble overveldet, og selv i en tid da det fortsatt bodde mange mennesker på landsbygda, var leger på landet en mangelvare.  Da de døde, ble de sjelden erstattet. De som kom,  var ansatt blant frivillige medisinstudenter.

Det offisielle dødstallet for spanskesyken i 1918 i Spania, den gang et land med litt over 20 millioner innbyggere, var skremmende. I 1918 drepte den 147 114 mennesker; året etter tok det 21.245 liv og i 1920 drepte den 17.825. Epidemien varte i tre år, og den angrep spesielt folk i 20-årene som var helt friske. Trilla skriver at man i noen byer ikke klarte å levere nok kister, og ordføreren i Barcelona ba om hærens hjelp med å transportere og begrave de døde. Dette har ikke vært tilfelle  i Spania ennå, men det har det i Italia, som ligger en uke foran Spania med tanke på utviklingen av pandemien. 18. mars, ble dusinvis av kister i Bergamo lastet på hærvogner for å bli ført til mindre berørte områder for kremering. Den spanske befolkningen ble redusert bare to ganger i løpet av 1900-tallet. I 1918 var det et nettotap på 83.121 mennesker og i 1939 var nedgangen på 50.266 på grunn av borgerkrigen.

AV:TOM BJØRNØ

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar