Liten grunn til optimisme

Det er lite sannsynlig at den nye minoritetsregjeringen ledet av sosialistpartiet PSOE reduserer det strukturelle underskuddet og gjelden i Spania betydelig, mens forslaget om delvis opphevelse av tidligere arbeidsmarkeds- og pensjonsreformer negativt kan påvirke sysselsettingen og bærekraften i pensjonssystemet.

Foto: JOSE JORDAN/AFP via Getty Images

Pedro Sánchez, leder for PSOE, kunne sprette champagnen etter at det katalanske separatistpartiet ERC avholdt seg fra å stemme for å sikre hans innsettelse som statsminister med knappeste margin, simpelt flertall på 167 til 165 stemmer med 18 som avholdt seg fra å stemme. Han vil nå lede den første koalisjonsregjeringen i Spania siden overgangen til demokrati på 1970-tallet, sammen med det venstreorienterte Unidas Podemos.  Denne regjeringskoalisjonen har ikke parlamentarisk flertall, og er derfor avhengig av støtte fra andre partier til å gjennomføre nye lover og neste generelle budsjett, som vil være avgjørende for kredittvurderingen til Spania (for tiden i A- / Stabil).

Så langt løfter avtalen mellom PSOE og  Unidas Podemos, som ble oppnådd før parlamentets avstemning, å følge en mer venstreorientert agenda, men viktige detaljer mangler fortsatt. Gitt parlamentarisk aritmetikk, er det også uklart hvor mye og i hvilken grad de vil være i stand til å gjennomføre det avtalte programmet. Begge parter har imidlertid uttrykt sin forpliktelse til å sikre finanspolitisk stabilitet og redusere underskuddet og offentlig gjeldsnivå (sistnevnte utgjør for tiden rundt 96% av BNP). Det er imidlertid ikke klart i hvilken grad den nye regjeringen vil forbedre Spanias strukturelle underskudd, som fortsatt er det høyeste i eurosonen, rundt 3% av BNP.

Generelt vil politikken sannsynligvis fokusere på å øke skatter og offentlige utgifter, delvis opphevelse av viktige elementer fra tidligere arbeidsmarkeds- og pensjonsreformer, samt på leting etter en løsning på konflikten med Catalonia, som denne koalisjonen definerer som et politisk spørsmål fremfor en rettslig.  Selv om alle detaljene ennå ikke er gitt, fastslår avtalen intensjonen om å øke inntektsskatten for personer som tjener mer enn 130.000 euro i året med to prosentpoeng, og med fire prosentpoeng for de som tjener mer 300.000 euro, noe som vil påvirke omtrent 1% av skattebetalerne. På den annen side vil også kapitalgevinstskatten økes med fire prosentpoeng for inntekter som overstiger 140 000 euro, opp til 27% sammenlignet med dagens 23%, og selskapsskatten vil ha et nytt minimum på 15%, mens banker og energiselskaper vil måtte betale 18%.

I tillegg lover avtalen å oppheve noen aspekter ved arbeidsmarkedsreformene fra den forrige regjeringen og gå tilbake til lønnsavtaler med fagforeningene på sektornivå fremfor på bedriftsnivå. Etter en økning på 22% for minstelønnen fra 735 euro til 900 euro (betalt 14 ganger i året) i januar 2019, sørger avtalen også for en ny økning til omtrent 1 200 euro, noe som vil bety omtrent 60% av gjennomsnittlig månedslønn. Hvis disse tiltakene blir gjennomført, er det sannsynlig at det vil  gi mindre fleksibilitet i arbeidsmarkedet. På kort sikt kan en høyere minstelønn føre til et oppsving i innenlandsk etterspørsel, gjennom høyere forbruk. Imidlertid er det en risiko for at disse betydelige økningene i minstelønnen ikke er proporsjonale med produktivitetsgevinsten til arbeiderne på mellomlang sikt. Som et resultat av dette misforholdet vil selskaper på et tidspunkt stoppe ansettelser av nye ansatte, særlig når økonomien bremser opp.

I tillegg er det ikke nødvendigvis sant at begrensningen i selskapenes mulighet til å ansette vikarer, slik det er ment i den foreslåtte avtalen, fører til et større antall heltidskontrakter. I stedet er det en risiko for at selskaper kan begrense ansettelser. I denne sammenhengen er det også uklart hvilke aktive arbeidsmarkedstiltak som vil bli brukt for å adressere både den utbredte bruken av midlertidige kontrakter i Spania, som representerer omtrent 22% av alle kontrakter sammenlignet med gjennomsnittet i euroområdet, som er 14%, som f.eks. den høye ungdomsledigheten, som er mer enn det dobbelte av gjennomsnittet i euroområdet. Dette aspektet av regjeringsprogrammet er viktig, ettersom arbeidsledigheten har stabilisert seg til den strukturelle ledigheten på rundt 14%, som også er den høyeste i eurosonen.

Når det gjelder pensjoner, er det fare for at pensjonssystemets bærekraft blir påvirket negativt. Nærmere bestemt foreslår koalisjonsavtalen eliminering av den nåværende formelen som knytter pensjoner til forventet levealder og utviklingen av den spanske økonomien, med potensielt viktige negative derivasjoner for fremtidige pensjonsutgifter. Det er langt fra sikkert at resepten den nye regjeringen har lagt på bordet, fører til at pasienten blir friskere.

AV: TOM BJØRNØ

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar