Livet i spansk Middelalder

Konge og undersåtter i middelalderens Spania

En tid med stor usikkerhet, med grenser, vennskap og fiendskap på kryss og tvers mellom kristne og muslimer, klasseskiller mellom høy og lav, fattigdom og rikdom side om side – hvordan levde egentlig folk midt oppe i det hele?

Som ellers i livet er det en ting som er sikkert, nemlig at ingen ting egentlig er sikkert. Stadig vekk opplever vi at  ting utvikler seg helt annerledes enn vi hadde ventet. I Middelalderen var dette tydeligere enn noen gang. Det var  en rar tid da alt kunne skje, og forholdene skiftet fra sted til sted. Å gi en sannferdig skildring av forholdene i Spania på denne tiden, var minst like vanskelig som å gi en enkel beskrivelse av den spanske naturen.

Rikdom og fattigdom på den tiden ble vurdert og bestemt etter hvor mye jord du eide, noe som også bestemte din sosiale stilling i samfunnet. Eide du ikke stort, sto du også temmelig svakt i urolige tider, og selv om alle ønsket størst mulig frihet for seg og sine, var likevel sikkerheten for liv og helse viktigere enn alt annet. Dette var jo under gjenerobringstiden der kampene mellom kristne og muslimer var en evig trussel, og muslimene stadig vekk  prøvde å gjenerobre områder de kristne hadde vunnet fra dem. I slike usikre tider måtte hver og en prøve å finne en ordning som kunne beskytte familien.

Kriger mellom muslimer og kristne i middelalderens Spania

Løsningen ble som regel at fattigfolk strømmet til adelens gods for å be om beskyttelse. Den rike og den fattige kom gjerne til en ordning som begge parter var fornøyd med. Adelsmannen representerte både politi, hær og juridisk administrasjon, og gikk med på å beskytte fattigmannens liv og familie, dersom han på sin side ville arbeide på godseierens  eiendom og ellers betale en viss skatt for året. 

Til å begynne med var dette en veldig god avtale, som begge parter var godt fornøyd med. Etter hvert som tiden gikk ble imidlertid godseieren  mer og mer avhengig av ytelsene fra bøndene på godset. Mer og mer storforlangende ble han også, og arbeiderne fikk beholde mindre og mindre av sine egne avlinger. Som om dette ikke var nok, gjorde godseieren også hva han kunne, via lover og regler, for å binde dem til godset for tid og evighet. For adelsmannen var hans sosiale status, og luksuriøse levesett mye viktigere enn arbeidsfolkenes levevilkår. “Det måtte de da forstå”, mente han.

Undersåttene hans drev jorda på godset, men hva dyrket de egentlig den gangen? Mens vi i våre dager satser på en spesialisert dyrking, var det den gangen vanlig å dyrke alt mellom himmel og jord, fra diverse kornsorter til bær, frukt og grønnsaker. Uten noen av dagens redskaper, uten nok gjødsel, og dårlig med kunnskaper, var alt basert på gamle tradisjoner og  muskelkraft – det måtte ha vært et ulidelig slit, og håpløst ineffektivt. Dessuten måtte jorda få hvile annet hvert år, noe som i praksis betydde at bare halvparten av jorda var i bruk for året. Ble det i blant uår med dårlige avlinger  sammen med økende skatter, sier det seg selv at nøden satte sine spor i de enkle husene rundt om.

Livet med gårdsdrift i middelalderens Spania

Husene ja, de var virkelig mer enn enkle etter vår oppfatning. Jordgolv var helt vanlig, og selv om de ikke direkte drev med husdyr, hadde de gjerne ei ku og noen sauer for å hjelpe på kosten. Dyrene ble av praktiske hensyn bare plassert på andre siden av en tynn vegg mellom oppholdsrommet og fjøset.  Om vinteren ga nemlig dette en kjærkommen ekstra varme i huset. Midt i det store fellesrommet var det et åpent ildsted for matlaging, med ljore i taket, slik det også var vanlig i Norge. Over dyreavdelingen var det en hems der familien sov, og der de kunne oppbevare diverse eiendeler utenom mat. 

Liv og arbeid i middelalderens Spania

Avtalen med godseieren som de hadde vært så fornøyd med i starten, ble etter hvert mer og mer til det rene slaveri, med hardt arbeid, ufrihet og magert utbytte. Var det rart om de drømte om et bedre liv? Ikke bare drømte, men at de  også stadig var på utkikk etter en annen løsning for livets opphold. Til deres store forundring fikk de virkelig en ny sjanse. Saken var den at myndighetene trengte flere nybyggere for å befolke de store, flate viddene som dannet grenseområdene mot muslimene. Noen trygg boplass var det ikke, men det ble fristet med privilegier som bl.a. dreide seg om å avansere til riddere, få hest og rustning og nok jord både til å leve av og til mat for hesten, – var det rart om dette fristet de plagede og ufrie bøndene?

I tiden fra år 1000 til 1200 var det disse uadelige ridderne som faktisk greide å beskytte grenseområdene mot muslimene. Selv om disse ridderne i utgangspunktet ikke var ment å være adelige, endret dette seg mot slutten av perioden, da de endte opp som en del av lavadelen. Over denne lavadelen sto den andre adelige ridderklassen, “caballeros Hidalgos”. Disse var oppdratt fra barnsben av med tanke på en gang å bli ekte riddere. I  voksen alder var de fritatt for skatt, samtidig som de også fikk andre privilegier.

Årene gikk, og bonderidderne nærmet seg de ekte ridderne smått om senn.  På 1400-tallet fikk også de skattefritak, men bare på en betingelse, de måtte selv sørge for hest og utstyr som var en ridder verdig. Selv om det høres ut som om dette var en frivillig sak så stemte ikke dette helt. Det trengtes mange riddere til forsvaret av grensene, og de som hadde midler til det var pliktige til å skaffe både hest og utstyr enten han ville eller ei. Nektet han, kom myndighetene og solgte det han hadde av verdi for å kunne kjøpe både hest og utstyr. Her gjaldt ikke “noe kjære mor”. Ser vi på den sosiale rangstigen har vi nå kommet fram til følgende rekke: Adel – Kirke – og de nye ridderne, fulgt av den store hop med bønder, arbeidere og håndverkere.

Handel i middelalderens Spania

Kombinasjonen av kriger og handelsvirksomhet var bakgrunnen for en økende rikdom blant de adelige. Men jo mer de tjente, jo større krav stilte de til all verdens luksus – noe som førte til mange familiers ruin. Dette ble bare verre og verre, og til slutt måtte regjeringen søke å sette en grense for galskapen. Det ble innført både maksimalpriser, faste lønninger og luksus skatt. For å få en ende på snobberiet ble det også innført bastante regler for hvordan de forskjellige sosiale lag i samfunnet  kunne kle seg. Bare de som befant seg øverst på den sosiale stigen fikk lov til å bruke hvitt skinn, røde knebukser, gullsko, hatter med silkeslør, og rideutstyr dekorert med gull og sølv.

Klesdrakter for elite og soldater i middelalderen spania

For kirkens menn ble det forbudt å kle seg i både rødt, grønt og rosa, mens de lavere klasser pent fikk holde seg til svart og ikke noe annet. Men det var en klasse som var til konstant ergrelse, nemlig de prostituerte. Om adelsdamene likte å pynte seg, gjorde så menn konkubinene det også. Ikke bare det, men de overstrålte alle de ærbare kvinnene, og det fant de fine damer  seg ikke i. Løsningen ble et påbud om at alle løsaktige kvinner skulle bære et bestemt bånd rundt hodet, slik at ingen skulle være i tvil om hvor de hørte hjemme i det sosiale selskap.

Som vi skjønner, var grensene mellom de sosiale lagene i samfunnet uhyre viktige den gangen.

AV: SOLFRIED GJELSTEN

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar