Mini var meget liten, men et stort fenomen. I 1957-59 skulle alle biler være så store som mulig i USA, men i England skulle de være tvert om.

En mann ved navn Sir. Leonard Lord fra engelske Morris Company grunnet veldig på å lage en liten drivstoffsnill bil med plass til 4 personer. Grunnen til det var at i etterkrigstiden var det smått med tilgang på drivstoff og de fleste andre ting som hadde med bil å gjøre. En av Morris Company’s dyktigste ingeniør Alec Issigonis fikk dermed frie hender til å konstruere en bil med de tenkte spesifikasjoner.

Dermed så 1959-modell Classic Mini dagens lys, og det ville vise seg og bli en milepel i bilhistorien. Resepten til denne bilen var ganske enkel, men meget smart. Firkantet som mulig, ett hjul i hvert hjørne, og motor på tvers over forhjulene. Resultatet ble perfekt, god plass til fire personer, fremdrift på forhjulene med tyngde av motoren, og kjøreegenskaper som en gokart. Den kunne ta de fleste skarpe svinger med full gass uten å velte. Jeg har kjørt asfaltløp med en slik bil og kan skrive under på at det går bra.
I den forbindelse var det en ting jeg ville gi minus på denne bilen, det var at motoroljen gikk gjennom girkassen.
Ved tilfeller av hardkjøring hvor oljen fikk høy temperatur kunne det bli problemer å gire. Girkassen vil jo ha god smøring og den ble borte når oljen ble tynn.
Men pytt, fort gikk det og moro var det…

Dette var de tidlige 60 tals modellene, men det bedret seg etterhvert, for oppfinnelsene sto i kø på den tiden. Det viste seg at Mini’en var kommet for å bli, poppulariteten eksploderte verden over når det gjalt denne bilen. I USA var amerikanerne stadig på jakt etter «konebil» det være seg folkevogn eller Mini. Kjørte man en tur f.eks i Beverly Hills hvor luksushusene lå på rekke og rad kunne man se de store, Cadillac, Lincoln, og Rolls Royce og nesten alltid sto det en liten europeisk bil parkert i oppkjørelsen.

Tusenvis av Mini’er ble skipet til USA på den tiden. Allerede i 1961 hadde racerkjørerne rundt i verden oppdaget denne lille raske bilen, så tuningingrepene var blitt et populært grep for å styrke bilen. Etterhvert som årene gikk høstet Mini-bilene mange store seiere i racing og rallyverden. Foregangsmannen var selveste John Cooper. De første og største seierne var de store Monte Carlo løpene på første del av seksti- tallet. Allerede etter 10 år var det solgt over to milioner Mini’er i verden, og det skulle bli mye mer.

Flere modeller så dagens lys, så som Pick’uper og St.vogn utgaver. I 1999 ble Classic Mini kåret til «European Car of The Century» og det var den eneste bil i verden som bare var slått av T-Forden. Oktober 1999 ble den siste Classic Mini vist tilsammen med «The New Mini» på Paris Auto Show. Etter min mening var den ikke Mini lenger, den hadde fått stereoide tabletter skulle man tro, og i ettertid har den bare blitt større og større.

I 2003 ble Mini kåret til «North American Car of The Year». Modellene tyter frem, teknologien viser ingen grenser med denne bilen heller , flere typer med 4 hjuls trekk pluss alt man kan få av tekniske duppeditter idag. Og alle elsker denne bilen mer og mer. Blir den større nå, synes jeg den burde hete » Mini Grande »

Ha en fin dag !
Kjør pent.

AV: TERJE HAGEN