Mot spennende valg i Frankrike

man wearing green and gray jacket

Emmanuel Macron er bekymret. Det var ikke slik han hadde sett for seg valget. For en måned siden hadde Frankrikes president en svimlende 18 poengs ledelse i meningsmålingene, og da han så seg over skulderen i hjemmebanen kunne han knapt se Marine Le Pen i det fjerne.

Det var den gang. Nå er avstanden fire poeng og hun puster ham i nakken når målstreken nærmer seg.  Le Pen er en av Europas mer interessante politikere. Datteren til Jean-Marie, grunnleggeren av hennes National Front-parti – som hun omdøpte til National Rally i 2018 – og tanten til Marion Maréchal, har alltid vært ansett som noe av en politisk annenrangs. Hun kom seg videre til andre runde av valget i 2017, hovedsakelig fordi sentrum-høyre- og sentrum-venstre-kandidatene var så håpløse, men ble ødelagt av Macron i den direktesendte TV-debatten tre dager før den endelige avstemningen. Det er kjent at hun sank inn i en depresjon den sommeren. Få forventet at hun skulle gå tilbake til politikken. Men den gang ei. “Utholdenhet” sa hun forrige uke i et intervju da hun ble spurt om hennes beste kvalitet.

Det er mer enn det. Til å begynne med ble kampanjen hennes i 2017 skadet av innbyrdes partikamper. I den ene leiren var hennes visepresident, den homofile, proteksjonisten Florian Philippot og i den andre hennes stjerne-parlamentsmedlem, Marion Maréchal, en sosialkonservativ (mot likekjønnet ekteskap) og en økonomisk liberal. Paret trakk begge mot Le Pen i et forsøk på å påvirke hennes politiske manifest. Denne gangen har Marine selv hele styringen, og hennes sanne farger har dukket opp, i det minste økonomisk. Statistisk analyse har avdekket at 66 prosent av Le Pens manifest er venstreorientert, med fokus på helsetjenester, offentlige tjenester og omfordeling. Konservativ økonomi som frie markedsreformer og små myndigheter utgjør bare 21 prosent; i 2017 var det 35 prosent og under faren på 1980-tallet var det 80.

Til tross for dette er Le Pen fortsatt fremstilt, som i “New York Times” , som ‘hard-right’ og ‘anti-immigrant’. Hun er ingen av dem. Hun har gjort et klart skille mellom islam og islamister, og understreket at hun ikke har noen fiendskap mot religionen, noe som ga   Macrons innenriksminister muligheten til å anklage henne for å være “myk” til islam. Når det gjelder innvandrere, som Le Pen understreket i en nylig TV-debatt, tar hun imot ekte flyktninger, som ukrainere, men ikke unge menn fra Afrika på jakt etter bedre økonomiske muligheter.  “New York Times” tror henne kanskje ikke, men tydeligvis gjør en stor del av de franske velgerne det, og det kan være grunnen til at hun gjør det så bra. En fersk undersøkelse spurte folk om de fant Le Pen ‘ sympathique ‘ (hyggelig); en av to sa at de gjorde det.

Hun har også fått en personlighetsfornyelse. Borte er den snerpete, defensive Le Pen, erstattet av en mer trygg kvinne. Hun har jobbet hardt for å dyrke et presidentvalg, og det ble vist denne uken i et omfattende intervju med avisen Le Figaro under overskriften “Jeg er klar til å styre”. Det merkes at media er mindre fiendtlige mot henne foran dette valget.  Éric  Zemmour, som står for langt mer ytterligående standpunkter, har hjulpet i denne forbindelse, hans retorikk har gjort henne mer velsmakende, men det har også Macrons arroganse. Hans medieopptredener har vært sjeldne (en grunn til at han har mistet momentum den siste måneden), så  kringkastere og aviser har heller henvendt seg til hans nærmeste rival. Le Pen beskriver dette valget som et valg ikke mellom venstre og høyre, men nasjonalister mot postnasjonalister. Macron er sistnevnte, en mann som etter hennes mening ‘vurderer at nasjonen er et gammelt konsept som vi må kvitte oss med’. Le Pen tror på «France First», men gjør folket det? Snart finner vi ut det.

Legg igjen en kommentar