De europeiske Nato-landene med Tyskland og Frankrike i spissen, stritter imot å ta sin del av den økonomiske byrden et Nato-medlemskap innebærer. Det gjelder også i høyeste grad Norge. At Macron og Merkel drømmer om et felles europeisk forsvar, der USA blir beskrevet som en potensiell fremtidig fiende, faller heller ikke i god jord i Washington. Fortsetter denne utviklingen kan det føre til at Europa ikke lenger kan ta amerikanske sikkerhetsgarantier for gitt. En mer anarkistisk verdensorden øker sannsynligheten for mellomstatlige konflikter. Det igjen skaper gode rammebetingelser for forsvarssektoren. Men ikke bare på grunn av uenigheter. Bærebjelken i europeisk forsvar, de tyske Leopard 2-tanksene og F-16-flyene, ble introdusert for over 40 år siden. Noe av det samme i USA, der de amerikanske M1 Abrahams-tanksene i disse dager feirer 40-årsjubileum, mens snittalderen for de amerikanske hangarskipene er på 44 år. Disse våpensystemene har blitt oppgradert flere ganger, men som man sier, det er jo grenser for hvor mye en gammel gris kan sminkes opp.

Spenningene øker også i flere havområder. Som Sørkinahavet, Persiagulfen, Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Dette er snadder for forsvarsindustrien ettersom krigføring til sjøs er langt mer kapitalkrevende enn for eksempel geriljakriger i jungelen. Selv om mange Nato-land stritter imot Trumps krav om at landene skal gjennomføre sitt eget vedtak om 2 prosent av BNP til forsvaret, er det en kjennsgjerning at budsjettene øker. Trumps press har gitt resultater: Budsjettene vil øke med 100 milliarder dollar mer til forsvar, sa Stoltenberg til Fox News i januar. Og det er ikke bare i Europa at forsvarsbevilgningene er på vei opp. Det viktigste vekstmarkedet for forsvarsmateriell er Øst-Asia. Kina ruster kraftig opp og truer i økende grad USAs posisjon som verdens ledende supermakt. Den økende kinesiske militærmakten sammen med omstridte grenselinjer til havs har utløst et våpenkappløp i hele Asia.

En annen sak som seiler opp nå, er den amerikanske Kongressens planer om å vedta en ny lov, kalt NOPEC. I teorien vil denne loven forhindre OPEC fra å koordinere produksjonskutt. Den vil gi det amerikanske justisdepartementet (DOJ) makt til å saksøke OPEC-medlemmer for kartellvirksomhet for å manipulere det internasjonale oljemarkedet. Det konservative kongeriket Saudi-Arabia er lite fornøyd og truer med drastiske tiltak hvis USA vedtar en slik lov. Det er dog fortsatt usikkert om loven kommer til å gå til avstemning, om den i det hele tatt vil få flertall, og om president Trump kommer til å legge ned veto mot den. Det er også uklart om Justisdepartementet faktisk kommer til å bruke loven hvis den skulle bli vedtatt. Saken skaper uansett sterke reaksjoner og et av de drastiske tiltakene SA vil gjennomføre, er å handle olje i andre valutaer enn dollar. Hvis de faktisk gjennomfører truslene, vil det få enorme implikasjoner for geopolitikken ved å undergrave USAs globale makt.

«Petrodollaren» er selve fundamentet til det dollar-dominerte globale finansielle systemet. Ved å selge olje i andre myntenheter vil Saudi-Arabia redusere den globale etterspørselen etter dollar, som igjen vil påvirke amerikanerne evne til å håndtere statsgjelden sin, undergrave den amerikanske innflytelsen over global finans, og gjøre amerikanske økonomiske og finansielle sanksjoner mindre skadelige. Det har lenge vært snakk om et dollarkollaps, men det har latt vente på seg. Under tiden har flere land hentet hjem sine gullbeholdninger fra utlandet nettopp av frykt for et slikt sammenbrudd. Denne medaljen har mer enn en side. En dollarkollaps vil nulle ut enorme dollareserver rundt om i verden og samtidig slette USAs enorme dollargjeld til utlandet. Men med en redusert dollarverdi mister USA muligheten til å «trykke penger» for å holde maskineriet igang, uten å risikere en uønsket høy inflasjon. Hva kan skje når en ørn blir presset opp i et hjørne?

Med en storkrig kan USA slette gjelden sin. Og kanskje redde sitt verdensherredømme. Egentlig har de ikke noe valg for de kan aldri se seg selv med redusert makt og enorme gjeldsforpliktelser. Dette ble faktisk beskrevet for flere år siden i en artikkel av «Dr. Doom», han som varslet børskrakket på 90-tallet. Han viste til problemet med at spekulasjonsøkonomien da var større en realøkonomien ,og at dette tilslutt ville sprekke. Løsningen, slik det ble fremstilt i artikkelen, var at politikerne ville «skape» en verdenskrig for slik å «rette opp problemet». Angående petro-dollar, så er ikke denne lenger enerådende innenfor oljehandel. Stadig flere oljeland har begynt å selge og kjøpe olje i annen valutta. Og det er i kinesiske yuen spesielt. Kina kjøper nå olje fra Iran ,også uten å bruke dollar. Og rykter sier at også Saudi-Arabia har snust på muligheten til det samme.

Derfor begynner USA nå å tape mer og mer kontrollen globalt, en makt de fikk etter annen verdenskrig da Europa og Sovjetunionen lå i grus. Petro-dollaren har gjort at USA nærmest uten grenser har kunne trykke så mye penger de har ønsket uten et galopperende inflasjon. Det har gjort det mulig å ha også verdens desidert største militærutgifter – og dertil kontroll globalt. Dollar mister også noe av sin betydning fordi USA er så godt som selvforsynt med olje og gass fra skiferproduksjonen, og på litt sikt i stedet kan bli nettoeksportør av olje. En svakere dollar gavner amerikansk eksport. En svakere dollar rammer oljeproduserende land med store dollarreserver – og ikke minst Kina som har kjøpt for enorme beløp i amerikanske obligasjoner. Derfor vil ikke en dollarkollaps kun skade USA, men hele den globale økonomien. Vi må også huske at USA sitt historiske handelsunderskudd for en stor del kommer fra import av petroliums produkter. Den faktoren er i ferd med å forsvinne.

AV: TOM BJØRNØ