Om å stå på egne ben

Å flytte ut fra familiens hjem har vist seg å være en irreversibel beslutning for en ung spansk mann som nylig saksøkte foreldrene sine og hevdet at de skyldte ham økonomisk støtte.

Seks år etter at han forlot familiens hjem som 18-åring, fortalte 24-åringen dommeren at de fraskilte foreldrene hans skulle betale for livsoppholdet hans fordi han hadde bestemt seg for å gå tilbake til skolen og ikke kunne jobbe for å forsørge seg selv. Men det gikk ikke akkurat som den unge mannen hadde håpet. En appelldomstol i Barcelona avviste kravet og bemerket at den unge mannen “må påta seg ansvaret og konsekvensene som følger med sine egne avgjørelser.”

Etter at han fylte 18 år og flyttet ut, sluttet han også å være under ubetinget beskyttelse av foreldrene, og hans nylige beslutning om å begynne å studere måtte ta hensyn til “hans egne sjanser til å balansere disse studiene med det arbeidet som er nødvendig for hans eget livsopphold,” heter det i  kjennelsen. Da foreldrene hans skilte seg mens han fremdeles var mindreårig, bodde han sammen med begge i deres respektive hjem. Da han fylte 18 år studerte han ikke noe til tross for at han hadde meldt seg på et yrkesfag. Han hadde heller ikke jobb, og pengene han fikk fra et studiestipend ble brukt på en tatovering.

Da faren insisterte på at han enten skulle vise mer interesse for studiene, eller få seg en jobb, bestemte den unge mannen seg for å flytte inn til sine besteforeldre. Domstolen som først vurderte kravene hans, fant at den unge mannen hadde meldt seg som arbeidssøker bare noen dager før rettsmøtet, og at han var påmeldt et kurs i bedriftsadministrasjon som inkluderte praksisplass hos et selskap.

Under høringen mente den unge mannen at  foreldrene hans skulle dekke matutgiftene hans fordi han studerte, og besteforeldrene hans skulle ikke ha den kostnaden. Men både underretten og ankedomstolen var enige om at pårørende, uansett hvor nær familie de er, ikke kan forventes å “opprettholde håp eller forventninger” til noen som er voksen.

Det er mange tilfeller der foreldre  har bedt en dommer om å lovlig frigjøre dem for plikten til å forsørge et barn som er over 18 år. Plikten til å sørge for en “pensión de alimentación” (penger til mat) slutter ikke nødvendigvis når en mindreårig runder 18. Domstolene foretar en sak-til-sak-tilnærming, og vurderer blant annet forhold som at ungdommen studerer for alvor.

I dette tilfellet var det uklart for dommerne om den unge mannen aktivt hadde sett etter arbeid, eller tjent penger på praksisplasser. “Han beviste ikke at han har prøvd å tilpasse sin livsstil til sine egne økonomiske muligheter, og det er heller ikke tydelig at han har gjort alt for å dekke sine egne behov som en voksen person,” lyder det i kjennelsen.

AV: TOM BJØRNØ

Relaterte artikler