Kinas økonomi og industri fortsetter å vokse, men framtidsutsiktene er allikevel usikre. Foto: Kontainerhavn i Hong Kong. Kredittering: Waitforlight

Førstkommende oktober markerer 70-årsdagen for grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Etter 70 år seiler Kina opp som verdens fremste makt. Mange spår at Kina når sitt mål innen 10-15 år. Andre spår landet nedenom og hjem.

Dette er et jubileum mange vestlige observatører tvilte om at Folkerepublikken noensinne vil nå – i hvert fall ikke i sin nåværende form med uautorisert autoritært ettpartistyre. Amerikanske politikere mente at ved å engasjere seg med Kina og oppmuntre landet til å delta i det internasjonale systemet, ville det ikke bare åpne seg opp økonomisk, men ville også liberalisere og til slutt demokratisere seg. Det var også en tro at økonomisk vekst og velstand ikke var bærekraftig under Kinas nåværende politiske system, og at Kina i siste instans ville ha valget mellom å bli tvunget til å forandre seg eller møte sammenbrudd.

Kinas sammenbrudd lar vente på seg. Det kinesiske kommunistpartiet har beholdt kontrollen og nå er det nok en av de sterkeste individuelle ledere som har kommet til makten – Xi Jinping. Er spådommene om Kinas undergang mer troverdige i dag enn før? Tross alt har Kina ofte trosset forventningene. Situasjonen i dag er imidlertid stadig usikker, til tross for kommunistpartiets jernhånd og evne til å beholde kontroll samtidig som den øker landets økonomiske og globale innflytelse.

Kina er inne i en periode med usikkerhet. Det er i ferd med å forsøke å omdefinere seg selv og sin rolle i verden nå som det er kommet til et visst nivå av utvikling. Kina er ikke lenger den «syke mannen i Asia» eller et fattig utviklingsland som henter hjelp fra det vestlige internasjonale systemet.

Bortsett fra Norge da, som fortsatt pøser ut rundt 100 millioner kroner til Kina hvert år. Norge har ikke forsøkt å kutte. Alt har bare ballet på seg. Trykket har vært på å bruke opp mest mulig penger fordi prosentdelen av bistand har vært det viktigste for politikerne: 1 prosent av BNP. Men tilbake til saken. Samtidig som Kina nå sliter med avtagende vekstrater, har de andre alvorlige innenlandske problemer som forurensning, økonomisk ulikhet og en aldrende befolkning. Og for å komplisere saken ytterligere, må alle disse problemene løses av det kommunistiske partileders ledelse, selv om de opprettholder et fast grep over internett, samfunn og offentlig oppfatning for å styrke sin egen makt.

Kinas «superrike» derimot , blir stadig mer pessimistiske omkring Kinas økonomiske fremtid. Eksperter antyder at den kinesiske ledelsen utvider seg for langt, og ser ekko av sovjetisk misforvaltning i Kinas ambisiøse globale prosjekter. Statsminister Li Keqiang advarte medlemmer av Kongressen med at «det er større forventede og uventede risikoer og utfordringer, og vi må gjøre fulle forberedelser for en hard kamp.» President Xi Jinping selv advarte tjenestemenn «for å styrke deres evne til å forebygge og takle store farer for å sikre vedvarende og sunn økonomisk utvikling og sosial stabilitet. » Samtidig har det internasjonale klimaet endret seg.

Det klareste eksemplet på dette er selvfølgelig den nåværende handelskrigen mellom USA og Kina. Håpet om at Kina ville liberalisere seg da det vokste, forsvant så snart Kina begynte å hevde seg som en ny global stormakt. I lys av dette forfølger amerikanske politikere ikke lenger sine lange politiske engasjement overfor Kina. Nå krever de ansvar og gjensidighet. Amerikanske politikere, medier og lærde har i stigende grad posisjonert Kina, ikke bare som en utfordring eller konkurrent, men som den største trusselen mot USA – en klar fiende. Det Hvite Hus sin nasjonale sikkerhetsråd skisserte Kina som en av de viktigste utfordrerne til amerikansk makt. Årets konservative politiske handlingskonferanse fokuserte tungt på Kina, med paneler som «Kina, den globale trusselen», «21st-tallets terminator», og til og med «The Gathering Storm», som er en referanse til Winston Churchills bok om ledelsen opp til andre verdenskrig.

I desember 2018 holdt det amerikanske senatet en komitéhøring med tittelen «Kinas ikke-tradisjonelle spionasje mot USA», og i februar fortalte admiral Philip S. Davidson Senatet at Kina «representerer den største langsiktige strategiske trusselen mot et fritt og åpent hav fra Sør-kinahavet via Stillehavet til USA.» Nå vurderer amerikanske politikere og akademikere fordelene ved å sette Kina på plass, en klar reversering av tidligere politikk. Noen håper å frembringe Kinas tilbakegang, eller i det minste det styrende kommunistpartiet.

I mars ble «Komiteen for nåværende fare: Kina» (CPDC) lansert i Washington, DC av tidligere militære tjenestemenn, bedriftsledere, akademikere og tidligere tjenestemenn i Det Hvite Hus, inkludert Steve Bannon. Et av de «veiledende prinsippene» som er oppført på deres hjemmeside er at «det er ikke noe håp om sameksistens med Kina så lenge kommunistpartiet regjerer landet.» Hva skulle skje hvis de nåværende forholdene endelig førte til Kinas sammenbrudd?

Kina er ikke Sovjetunionen. Og Xi Jinping er absolutt ikke Gorbachev. Faktisk har det kinesiske kommunistpartiet gjort sitt ytterste for å lære av Sovjetunionens undergang om hva som skal unngås. I stedet for å fremme «åpenhet», presser myndighetene seg på samfunnet mer enn noen gang før. Mens Gorbachev oppfordret til demokratiske valg, arbeider Xi for å styrke sin personlige makt. Selv om Xi og kommunistpartiet skulle falle sammen, hvem ville erstatte dem? Det er ingen kinesisk ekvivalent med Boris Yeltsin og hans tilhengere. Kinas sammenbrudd og det kinesiske kommunistpartiets fall skulle måtte skje annerledes. Et fall som trolig kan ha mer felles med Kinas egen historie enn med Sovjetunionens. Det var absolutt ikke en fredelig overgang fra nasjonalististstyre til kommunistiske styre. Uroen og kaoset i den kinesiske borgerkrigen var brutal. Gleden og håpet kineserne følte etter andre verdenskrig var avsluttet, endelig fri fra japansk okkupasjon, ble raskt knust da den innenlandske konflikten eskalerte.

Med kollapsen i Republikken Kina kom hyperinflation og sult. Familier ble fordrevet og drept. Det var blod, vold og død. Hvis Kina igjen overgår seg til økonomisk kaos og vold, ville det bare bli verre. Kina har for tiden over en sjettedel av verdens befolkning. Og på grunn av globaliseringen er Kinas økonomi sammenflettet med resten av verden mer enn noen gang før. Kinas sammenbrudd, eller til og med undergang, ville skylle over Asia-Stillehavet og resten av verden. Dagens ledere, både i USA og Kina, må forstå hva som står på spill.

Det er ikke vanskelig å forstå at USA ikke lenger finner seg i den urettferdige handelen mellom de to landene, med lisenstyverier, tollbarrierer og andre byråkratiske hindringer som ødelegger for en rettferdig handelsforbindelse. Det er heller ikke galt å påpeke hva et stadig sterkere Kina vil bety, eller å kreve at Kina tilpasser sin politikk og praksis som ikke skader resten av verden. Samtidig er det imidlertid like viktig å spørre hva som ville skje hvis Kina kollapset og hva det ville bety, ikke bare for USA, men også for resten av verden. Situasjonen i dag krever kloke ledere. Tiden vil vise om det er tilfelle.

AV: TOM BJØRNØ