På vei inn i en ny resesjon

Rentene er rekordlave, bilsalget stuper og mange land opplever svikt i eksporten. Investeringslysten er lav og frykten stor. Lampene blinker blått.

Sjansene for at Europa (og Spania) i nær fremtid går inn i en ny resesjon vokser etter hvert som ukene går. Italia og Tyskland ser allerede  slutten på  den middelmådige vekstsyklusen som har vart siden 2013. De andre sentraleuropeiske økonomiene nærmer seg. Kan vi unngå det?  Den europeiske sentralbanken forsøker seg fremdeles med den løse og mest selvtilfredse pengepolitikken i historien. Men som Mario Draghi har indikert i et par år, er det ikke nok: Finanspolitikk og såkalte “strukturelle reformer”  som trengs for å bidra til på en avgjørende måte for å opprettholde vekst og forlenge syklusen er mangelvare og ECB har ikke flere verktøy til rådighet. Verken landene i seg selv eller EU sentralt har vært i stand til å gjennomføre skattemessige tiltak og strukturelle effekter som kan ledsage, forsterke og til slutt erstatte den stimulerende pengepolitikken ECB har holdt på med de siste årene, og som praktisk talt har tømt verktøykassen.

Overføringen av forventninger skjer veldig raskt i den nye globaliserte og digitaliserte verden, nesten øyeblikkelig. Når antallet analytikere som frykter en ny lavkonjunktur øker, tar økonomiske aktører straks og justerer målene sine med den nødvendige forsiktighet. På den måten er det selvforsterkende. Investere, vokse, kontrahere, ta risiko … det virker jo ikke forsvarlig eller rimelig når det er mistanke om en forestående lavkonjunktur. Selv om billig kreditt er tilgjengelig, anbefales ikke økende gjeld. Euribor, indeksen som knyttes til de fleste spanske pantelån, endte august på -0,356%, et nytt historisk lavmål, etter sammenhengende seks måneder med en nedadgående trend og mer enn tre år som negativ. 

La oss se på saken i overført betydning. Det er som om metreologen varsler storm og advarer om en bølge med polarluft. Da er det lurt å sjekke tak, kjeler og rør. Forebyggende arbeid for å unngå katastrofale skader. I Spania har vi fersk erfaring  fra den store resesjonen i 2008. Den slo oss hardt og med det ble kjelen ødelagt. Den offisielle fortellingen fra Zapatero-regjeringen insisterte på at det økonomiske systemet var forsvarlig, best, og at finanskrisen gjaldt for andre. Utfallet er velkjent, og elleve år senere er regningene fremdeles ikke betalt.

Risikoen for lavkonjunktur begynner å bli tydelig  i dataene, i første rekke svikten i eksport. Hvis Tyskland selger mindre, kjøper landet også mindre; de kraftige spanske bilkomponentene og maskinverktøybransjene ser fall i ordrene og bemerker at det er på tide å kutte ned og ikke utvide. August så det største fallet i bilsalget  for denne måneden siden 2008, da salget på starten av krisen falt 41,27% fra året før. I august i år falt nybilsalget på alle områder: 27,5% privatbiler (41 657 biler), 34,4% firmabiler (28 672 kjøretøy) og 36% utleie (6 505 kjøretøy). På åtte måneder i 2019 så langt,  har salget av nye biler og SUV-er i Spania falt 9,2% på ett år.

Handelskrigen mellom stormaktene USA og Kina  påvirker global handel og oppmuntrer proteksjonistiske bevegelser i alle markeder. For Spania, som i dag er en eksporterende kraft, som har forlatt lavkonjunkturen, blant annet gjennom eksport, er det nye miljøet særdeles sårbart. Tilstanden til offentlige finanser gir også bekymringsmeldinger. Til nå har det ikke vært noe problem med finansiering til lave kostnader, men gjelden er veldig høy og underskuddet, som er problemet, faller ikke.

I denne situasjonen er det politiske snakket om å kutte skattene dominerende og bekymringsfull. Og de som foreslår å øke noen skatter, gjør det for ikke å redusere underskuddet, men for å kunne øke offentlige utgifter, ikke for å betale ned på gjeld. Igjen, vinteren kommer og huset er ikke forberedt. Det er lekkasjer, vinduene lukkes dårlig og kjelen er fortsatt ødelagt.

AV: TOM BJØRNØ

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar