Piratvirksomhet etter Columbus

Columbus fant Amerika i 1492, og ikke lenge etter kom båter fullastet med sølv, gull og edelstener tilbake til Spania. For å hindre krangel om nyoppdaget land, delte paven verden i to med Tordesillas-avtalen i 1494. Ny-oppdaget land øst for delingslinjen gikk til Portugal, mens alt vestenfor gikk til Spania. Europas øvrige nasjoner tok liten notis av denne avtalen, helt til rikdommene begynte å strømme inn til Spania mellom 1510 og 1540. Da først våknet de, og grådigheten grep om seg. Både banditter og nasjoner ville ha sitt av alle rikdommene fra andre siden av havet.

Jean Fleury

Siden Spania på 1500-tallet ikke var på talefot verken med Frankrike eller England, hadde disse landene ingen skrupler ved å gi grønt lys for kapring av spanske skip lastet med gull og sølv. Tvert imot, en slik virksomhet ble sett på som en positiv svekking av  Spania. Karl V`s erkefiende, Frans I i Frankrike, var den første som reagerte på den nye trafikken, og han var ikke sen om å gi fritt leide til alle som ønsket å angripe de spanske skipene,   fullastet som de var med rike skatter fra den Nye verden. Den mest kjente kapreren fra denne tiden var franskmannen Jean Fleury, som i 1523 angrep hele fem spanske  karaveller utenfor Portugal. Fangsten var formidabel, og ga så absolutt mersmak. Senere fant han imidlertid ut at det var langt enklere, og mer effektivt, å dra rett til selve kilden for alle  skattene, nemlig til  Caribien. Litt rart er det å tenke på at den aller første sjørøveren likevel var en spanjol,  nemlig Bernardino de Talavera, som i 1511 angrep de spanske båtene ved Jamaica.

Når vi snakker om sjørøvere har vi lett for å sette alle som drev denne geskjeften i samme båt, mens folk den gang satte et bestemt skille mellom i alle fall fire forskjellige kategorier. De snakket om Pirater, Filibustere, Corsarer og Bucaneros. Piratene var de vi vanligvis regner for sjørøvere, Filibusterne kom noe senere og var opptatt av å frigjøre de spanske koloniene, og angrep i den anledning både båter og bosettinger. Corsarene handlet i forståelse med sitt lands øvrigheter mens  de som  spanjolene  kalte ”los Bucaneros”, opererte fra de nordlige Antillene på 1600-tallet. De hadde startet med salting og røking av lettere jaktutbytter, som så ble solgt til piratene. Det var først etter at de ble forfulgt av det Domenikanske rettsvesenet at de også slo seg på piratvirksomheten. Selv om det var aldri så mye forskjell på de forskjellige kategoriene av sjørøvere, vil jeg tro at det var ett fett for dem som ble angrepet av sjøens banditter. For dem var en  sjørøver eller en pirat akkurat det samme, uansett tilhørighet.

Piratvirksomheten var en alvorlig plage for de spanske skipene helt fram til  Fredsavtalen i Utrecht i 1713, da fiendskapet mellom Spania, England, Frankrike og Nederland offisielt ble avblåst, og Corsarene ikke lenger var velsett i noe land. De selvbestaltede sjørøverne fortsatte likevel med sine angrep helt fram til 1801.

Noen sjørøvere fra 15-1600 tallet har satt evige spor i historien for sin dristighet og grusomhet. Den mest kjente er utvilsomt englenderen Francis Drake ( 1540 – 1596 ),  av spanjolene  kalt sjøens svepe. Blant annet presterte han i 1573 å røve hele 15 tonn sølv og gull fra de spanske båtene ved De Vestindiske øyer. Først i 1587 vendte han tilbake til England.  Under en ekspedisjon til Panama noe senere,  døde han av dysenteri, og var en av de meget få sjøens banditter, som led en naturlig død. Walter Raleigh (1554 – 1618) var en annen kjent adelsmann som slo seg på sjørøveri etter å ha falt i unåde hos kong Jacob I. Stilt for retten fikk han følgende valg: ” Enten å godta dødsdommen eller å tjene sitt land som sjørøver i Caribien”. Han valgte sjørøveriet, men like fullt endte han til slutt sitt liv i galgen.

Jean David Nau

Den mest grufulle av alle piratene var uten tvil Jean David Nau, som fikk  tilnavnet ”Kannibalen”. Hans største fornøyelse var nemlig  å rive hjertet ut av sine ofre, levende, og ete det. Spesialiteten hans var ellers å massakrere hele besetninger på båtene han kapret. Han stoppet ikke avrettingen før de ulykkelige  røpet hvor de hadde gjemt skattene sine. I flere tiår terroriserte han Karibien, før han tilslutt selv ble fanget og spist av en kannibalstamme i Mellom Amerika. Historiene om piratene er i sannhet både mange og grusomme, og har gitt stoff til både litteratur og  filmer, selv om det meste i denne sjanger er fri fantasi som har lite med virkeligheten å gjøre.

Områdene i Karibien kunne på mange måter ligne på det velkjente Middelhavet, både i størrelse og utforming, forskjellen var bare at kystene der vest var langt dårligere beskyttet enn kystene rundt Middelhavet, og derfor var lettere å angripe. Dessuten omfattet dette havområdet en utrolig mengde med forskjellige kulturer, fra de mest avanserte til de rent primitive  samfunnene. Der var samfunn som hadde bygget imponerende pyramider, og andre som fremdeles levde som kannibaler bare kledd i et lite lendeklede. Felles for de fleste var imidlertid  en total mangel på gjestfrihet. Noen av områdene ble etter hvert undertrykket av de spanske concistadorene, mens andre gikk fri.

Da Colombus gikk i land på Bahamasøyene den historiske 12. oktober 1492, kom han tilfeldigvis til å lande midt mellom nord og syd Amerika, mens de selv var overbevist om at det var selve India de hadde funnet der vest i havet. 

Midt på 1500-tallet hadde franske pirater allerede herjet stygt ved Antillene og områdene rundt, der Cuba og Den Dominikanske Republikk hadde vært særlig utsatt. Samtidig  som Henrik VIII forkastet Katarina av Aragon for å kunne gifte seg med Ann Boleyn, gjorde  engelske pirater, under engelsk flagg, felles sak med de franske sjørøverne. Var det rart om forholdet mellom de to landene mildt sagt var nokså anstrengt på den tiden? Forholdet var ikke stort bedre under dronning Elisabeth I, og angrepene på de spansk-amerikanske koloniene øket både i omfang og grusomhet. Engelskmennenes mål var klart, de ønsket gjennom piratvirksomheten sin å svekke Spania både økonomisk og militært, så for piratene ble siste halvdel av 1500-tallet den ren gullalder. 

De ikke helt ukjente piratkapteinene John Hawkins og Fransis Drake fra denne tiden, ble regnet for  rene helter blant piratene, mens de blant spanjolene naturlig nok, ble regnet for havets største kjeltringer. Disse piratene, med sine lands velsignelse, drev også en utstrakt smugling av røvede kostbarheter og slaver fra områder som fremdeles var  ukjent land. Spania så heller ikke med blide øyne på alle de bosettingene som både England og Frankrike anla over i den nye verden. Filip II  var vel den som  gikk hardest ut for å fordrive disse nye bosettingene, og samtidig sikre egne områder med murer og væpnet forsvar. De rikt lastede konvoiene med gull og sølv ble fulgt av rene krigsskip som beskyttelse mot piratene. Beskyttelsen fortsatte lenge etter Filip II og var faktisk så effektiv at av de mer enn 400 konvoiene lastet med rikdommer fra Vestindia fram til 1700-tallet, var det bare to av dem som falt i fiendens hender. Bare i tiden mellom 1596 og 1600 ble det faktisk fraktet kostbarheter som tilsvarte en verdi av hele 764 millioner Euros.

Etter den spanske arvefølgestriden og Utrecht- traktaten, gikk det merkbart tilbake med sjørøvertrafikken i Karibien. Det var ikke lenger regnet for god tone å drive piratvirksomhet under fremmede regjeringers flagg, og all slik virksomhet  etter denne tid ble følgelig hardt straffet.

AV: SOLFRIED GJELSTEN

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar