I byen Figueres ligger det berømte Dalí-museet, og en hel busslast var på vei for å se nærmere på hva denne surrealisten Salvador Dalí hadde laget. Det ble en stor og selsom opplevelse. Så mange merkelige og fantasifulle malerier hadde vi vel aldri i vårt liv sett før. Vel ute igjen var det bare smil og muntre bemerkninger om bilder vi ikke hadde forstått det aller minste av. Flere kommentarer gikk på at denne maleren sikkert måtte ha vært mer eller mindre gal.

Så kommer man hjem og begynner å lese om hans liv og arbeid, og dette førsteinntrykket blir snudd opp/ned. Ikke var han gal og ikke var bildene hans ment å være spesielt morsomme heller, tvert i mot. Jeg er fristet til snarere å betegne dem for noe bort i mot tragiske. Barndommens traumatiske opplevelser lå nemlig bak omtrent alt av det han laget, inspirert av Freuds teorier om det underbevisste.

Dalí ble født i 1904 og vokste opp i et hjem der faren var litt av en hustyrann. Bl.a. tvang han guttungen til å studere en bok om seksualitet og kjønns sykdommer, beskrevet i detaljer og med de mest avskrekkende bilder. Disse inntrykkene skulle komme til å prege ham og hans kunst for resten av livet. Gjennom bruk av symboler skildret han til stadighet sin ambivalens overfor det seksuelle, noe som på samme tid både skremte og tiltrakk ham. Det brølende villdyret, som ofte forekommer i bildene hans, er et symbol for denne redselen. Den åpne, skremmende kjeften, er vendt mot kvinnen, en tom krukke som venter på å bli fylt. I bildene hans ser vi også ofte en gresshoppe som for ham var noe ufyselig og skremmende, eller han viser en stor kniv i komposisjonen som tegn på hans frykt for å bli kastrert. Alle maurene som ofte forekommer i bildene, brukte han som tegn på forgjengelighet og destruksjon inntil døden

Alle bildene som virket så aparte, var faktisk Dalís måte å fortelle noe om sine tanker og følelser på. Her kommer Freuds teorier om det underbevisste inn, sammen med surrealistenes ideer som gikk ut på å skildre fantasiens og det irrasjonelles verden gjennom frie assosiasjoner.

Går vi tilbake til barndommen, viste han ganske tidlig sine helt spesielle evner som tegner og maler og var bare ti år gammel da han fikk sin første undervisning i faget. Som 14 åring deltok han i en kunstutstilling og høstet rosende omtale, ja, en av kritikerne ble så begeistret at han ikke engang nølte med å proklamere ham som en kommende stjerne på kunstens himmel. Selv om han er best kjent for sine surrealistiske bilder, startet Dalí som en klassisk naturalist. Senere gjennomgikk han perioder med impresjonisme, futurisme og kubisme før han kom i kontakt med surrealistene og ble grepet av deres ideer.

Til vanlig tenker vi ikke på Dalí som annet enn maleren med de tilsynelatende vannvittige bildene, men han hadde atskillig flere talenter enn som så. Han var skulptør og han designet smykker, han skrev bøker og han diktet. Han skrev til og med sin egen selvbiografi, der han fortalte om en rekke episoder fra barne- og ungdomsårene. At ikke alt stemte helt med sannheten, tok han ikke så nøye. Dette forarget søsteren hans så til de grader at hun rett og slett skrev en ny biografi om sin bror, uten å legge skjul på sannheten. Dalí selv var ikke særlig begeistret for den biografien, og snudde simpelthen ryggen til henne.

Sammen med sin venn Bunuel laget han også to filmer , ”Den andalusiske hund” og ”Gullalderen”. Teater var han også bort i, og han drev reklame og utformet vindusdekorasjoner. I alt han gjorde var han imidlertid meget spesiell og ikke alltid like lett å samarbeide med. En gang hadde han for eksempel fått anerkjent et utkast til en vindusutstilling som han selv var svært så fornøyd med. Noen dager senere gikk han for å nyte sin utstilling, men oppdaget til sin forskrekkelse at hele utstillingen var omgjort. Han ble aldeles rasende, og for å gi uttrykk for sin mening, tømte han et helt badekar fullt av vann, og med en stor badedukke oppi, rett ut i vinduet. Det ble litt av et oppstyr som endte med at hele utstillingen ble ødelagt og vinduene knust. Den gangen syntes politiet at han hadde gått for langt og han ble arrestert. Da han slapp ut igjen, fikk han utrolig nok ros for å ha forsvart kunstnernes rettigheter.

Jeg tar neppe munnen for full når jeg påstår at han gjennom hele livet var en meget selvsentrert person, og veldig opptatt av at folk fikk et meget bestemt inntrykk av ham som menneske. Måten han snakket på, og måten han kledde seg på sammen med den berømte barten og oppførselen hans, var utvilsomt med på å gjøre ham til en uforglemmelig og berømt person.

Gjennom gruppen av surrealister ble Dalí kjent med Luis Bunuel og Frederico Garcia som skulle bli hans nære venner. Enda viktigere ble møtet i 1929 med Paul Eluard og hans kone Gala, som besøkte ham i Cadaques. Gala og Salvador Dalí, falt fullstendig for hverandre og de skulle komme til og holde sammen i over 50 år. Gala forlot sin mann for å være sammen med Dalí, men hun skilte seg aldri fra ham. Det var først da ektemannen døde at hun og Salvador giftet seg. I Lligat, ikke langt fra Cadaques, kjøpte de seg et lite fiskerhus som de etter hvert utvidet og bygget sammen med andre fiskerhus til den rene labyrinten. Dette huset hadde de så lenge de levde, og naturen med havna og klippene er stadig med i bildene hans.

I 1934 reiste han og Gala til Barcelona for å delta i en konferanse, men havnet midt oppe i generalstreik og væpnet opprør. De så ingen annen råd enn å flykte over hals og hode og kom seg helskinnet fram til Paris. At denne flukten gikk bra, var nærmest litt av et mirakel. Sjåføren som hadde fulgt dem til grensen , ble nemlig drept da han snudde tilbake. Dalí fortalte senere at denne hendelsen fikk ham ”til å skimte den forestående, armerte kannibalismen i Spanias historie, den truende borgerkrigen”

Like før den tragiske krigen brøt ut her i Spania, reiste ekteparet til Italia for å forberede en ny utstilling som skulle vises i USA.

I 1940 reiste de til Statene og bodde der i åtte år. Surrealistgruppen støttet republikanerne under den spanske borgerkrigen, men da Dalí skjønte at Franco ville seire, skiftet han side. Han ville sikre sin tilbakekomst til Spania og huset sitt i Port Lligat. Politisk sett snudde han kappen etter vinden, som det heter, og blir fremdeles regnet for en kontroversiell person av spanjolene. Av samme grunn var også forholdet mellom de to surrealistene, Miro og Dalí, meget kjølig. Miro la nemlig aldri skjul på sin støtte til republikanerne.

I sine senere år eksperimenterte han meget med sin teknikk i håp om å kunne male tredimensjonale bilder. Mange av hans arbeider fra denne tiden, viser bilder i bildene, slik som i bildet av president Lincoln, eller i et annet bilde der vi ser en landsby idyll med noen negere som sitter foran hytten sin, men dreier vi bildet på høykant ser vi derimot et tydelig portrett. Disse bildene er bare fornøyelige, og så vidt jeg vet uten noen dypere filosofisk bakgrunn.

Neste gang du ser et bilde av denne store kunstneren som døde i 1989, så tenk litt på hvorfor og hva han ville fortelle. Dalí var spesiell, han var dyp og han var morsom.

AV: SOLFRIED GJELSTEN