Spanias store maler Joaquin Sorolla (del 1 )

Av og til kan man bare lure på hvordan i all verden kulturen kan blomstre på tross av fattigdom og politisk uro i samfunnet. Tenk bare på den Kulturelle Gullalder på 15 – 16oo tallet, eller  årene 1800 og begynnelsen på 1900 tallet. I begge tilfelle var landet preget av svart økonomi, oppstander og krigshandlinger  mens kulturen nådde nye høyder på alle felt. Kunstnere som Velazquez på 1600-tallet, foruten Goya, og Sorolla på 1800-tallet ble udødelige, det samme gjorde også Sorollas venn forfatteren Blasco Ibanez. 

Sorolla så dagens lys i Valencia februar 1863, altså midt i et århundre med utallige politiske skiftninger, mye fattigdom og i det hele tatt i en vanskelig økonomisk tid for de fleste. Midt oppe i all denne uroen vokste altså Sorolla opp og ble en internasjonalt kjent maler. Selv om han aldri nevner noe om all elendigheten i landet, sier jo bildene hans litt om forholdene. 

Dagen etter at han så dagens lys, ble han  døpt og fikk navnet Joaquin, som sin far. Bare året etter fikk han  en liten  søster, som ble døpt Maria de la Concepcion etter sin mor. Foreldrene strålte av lykke og så framtiden trygt i møte, en lykke som bare varte et eneste år før skjebnen slo ned på den unge familien. I 1854 brøt coleraen atter en gang ut i Valencia og  begge foreldrene ble syke. Sykdommen forverret seg og begge to gikk bort med bare timers mellomrom, og etterlot seg de to små på ett og to år. 

Men det er rart med det, når nøden er størst er gjerne også hjelpen nærmest, slik var det for disse barna også. Morens søster, sammen med mannen, følte oppriktig omsorg for de små, og nølte ikke med å ta til seg begge to, selv om de aldeles ikke satt særlig godt i det økonomisk sett. Joaquin vokste ikke opp i et hjem med luksus, men med noe mye viktigere,  med kjærlighet og harmoni.

Tanten var husmor, som de fleste på den tiden, dyktig på sitt område men analfabet i likhet med over 70% av Spanias kvinner den gangen. Onkelen livnærte seg og familien som låsesmed, og Joaquin var ikke store kroppen før han måtte bli med onkelen på verkstedet for å læres opp i yrket. Hvilke evner som bodde i gutten var det ingen som tenkte på, det som betydde  noe var bare ganske enkelt hvordan gutten kunne bidra til familiens underhold  i likhet med faren i huset.

Hånd i hånd ruslet de seg ut tidlig om morgenen, i stummende mørke på vei til verkstedet. Om dagen sto døren oftest  på klem for å slippe inn litt lys for de to som arbeidet der. Rommet var uhyre enkelt –  mørkt, smalt og langt,  bare med et skittent vindu innerst inne, dekket med spindelvev og støv. Arbeidsplassen var verken trivelig eller særlig helsemessig, men dog en arbeidsplass som holdt nøden fra døren, og ikke minst viktig, de to trivdes i hverandres selskap og ingen av dem fant det nødvendig  å klage på tingenes tilstand. Som alle andre smågutter den gang fikk selvfølgelig også Joaquin noen timers skolegang innimellom arbeidet på verkstedet i de 15 årene han var der. For en gutt var det jo nødvendig å lære både å lese og skrive, foruten litt rekning og selvfølgelig noe religion. Søsteren hans derimot, greide seg fint med det hun fikk lære om hushold av tanten sin, foruten et kurs som modist. Hun ville jo aldri få bruk for verken å skrive eller lese, som husmor trengte hun jo ingen av delene, så hvorfor skulle hun kaste vekk tiden på sånn lærdom da?

Far til Joaquin var fra Teruel (i Aragon) og  moren  fra Catalunia, så  gutten hadde arvet et sinnelag som en ekte Aragoneser. Han var hva vi ville kalle en hissigpropp, iblant totalt oppslukt av det han holdt på med mens han andre ganger virket fjern og distre, uten interesse for noe som helst, – selvfølgelig bortsett fra å tegne. Rektor på skolen var  pedagog nok til å forstå guttens pasjon for tegning, og sørget for at han fikk det han trengte av tegnesaker for å drive sin ”hobby”. Årene gikk og selv om han fortsatte å arbeide sammen med onkelen hele dagen var han bare 11 år gammel da han  ble han innskrevet på en kunstskole som lå like om hjørnet. Dermed var det rett hjem fra jobb, bytte om i en fei og rett ned på tegneskolen. Kunstskolen var forresten en ærverdig gammel skole med godt renomme, grunnlagt nettopp for å føre evnerike ungdommer inn i kunstens verden. 

Tegningene hans vakte allmenn beundring, og etter hvert var det mange som  ønsket også å kjøpe tegningene hans. Fra han var 14 til 16 år gammel solgte han faktisk så mange tegninger at han kunne slutte på verkstedet til onkelen og vie seg helt til det han aller helst ville drive med, nemlig å tegne og male.

 Nå begynte han på “la Escuela de Bellas Artes” i Valencia, altså en virkelig kunstskole. Selv om han faktisk gjorde det bra og oppnådde ”Sobresaliente”, altså en ”S-tf”, på alt han lagde, vant han aldri noen premie for sitt arbeid på skolen. Derimot vakte han stor beundring blant alle lærerne for sin energi og utholdenhet. Joaquin ga simpelthen aldri opp når han først hadde satt seg noe i hodet, og han arbeidet både sent og tidlig.

På skolen ble han kjent med en av de andre elevene, Juan Antonio Garcia, som ble hans gode venn for resten av livet. Det ble et vennskap som førte meget med seg. Mer eller mindre tilfeldig ble også far til Juan oppmerksom på denne vennen til sønnen. Faren var fotograf og hadde absolutt sans for kunst, og da han fikk se Joaquin`s bilder, ble han så imponert, at han simpelthen tok ham ”under sine vinger”. Han var jo klar over at Joaquin ikke akkurat var blant dem som hadde best råd, og faktisk kunne trenge  både  hjelp og støtte for å komme videre. Familien til Juan Antonio bodde i et fint hus med en stor takterrasse, der faren hadde fått bygd et flott atelier for sønnen. Dette stilte han nå til disposisjon også for Joaquin. Gjennom vennskapet med Juan ble han også kjent med søsteren hans, Clotilde Garcia, som han senere giftet seg med. 

I 1880, bare 17 år gammel vant han sølvmedalje for ett av sine arbeider som han kalte: ”Moro acachando la ocasion de su venganza”. Han prøvde seg også med et arbeide til en landsomfattende konkurranse i Madrid allerede året etter, men denne gangen var han ikke så heldig. Når sant skal sies høstet han verken ris eller ros, bildet ble ganske enkelt forbigått i stillhet. Skuffet, ja vel, men gi opp? Ikke tale om, her var det bare å stå på , han fikk sikkert flere sjanser. I det kommende året brukte han tiden til å studere arbeidene både til Velazquez, og andre store malere. Det han særlig bet seg merke i var måten Velazquez behandlet lyset på, det gjorde inntrykk og var noe han aldri glemte. Senere i sin karriere skulle han også selv bli en lysets mester, slik vi kan se i svært mange av hans bilder. 

I 1884 var han frampå igjen med et arbeide til den store konkurransen i Madrid. Denne gang lyktes han og endte opp med en god annen premie for bildet ”Forsvaret av militærparken Monteleon”. Det var et historisk maleri fylt av dramatikk, med tema  fra kampene i Madrid 2 mai 1808.. Mens de andre studentene på skolen valgte å male sine bilder til konkurransen inne i atelieret, der lampen i taket tjente som ”sollyset”, var ikke dette etter Joaquin`s smak. Nei, skulle maleriet skildre en utendørs scene, så skulle han jammen meg også male det hele Utendørs!  Tyrefekterarenaen i Valencia var mer etter hans smak. Venner og bekjente fikk være statister, kanoner og geværer med løskrutt ble satt opp og hester ble lånt, alt for å illudere kampene den uhyggelige dagen i 1808. Han hadde hele scenen klart for seg i hodet, og laget en del skisser på forhånd før han gikk i gang med selve det store maleriet, på hele  5,80 x 4 meter! Goya har jo også malt et bilde fra den samme kampen, et bilde som nok er bedre kjent enn det Sorolla malte, men sammenligner vi disse to bildene skulle man nesten tro at Goya hadde hatt ”en finger med i spillet” også under arbeidet til Sorolla. 

AV: Tekst Solfried Gjelsten

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar