Spanias store maler Joaquin Sorolla – Del 2

På tyrefekter arenaen i Valencia hadde Sorolla malt sitt store bilde fra kampene i Madrid 2 mai 1808. Dette bildet på 5,80 x 4 meter var hans bidrag til den store konkurransen i Madrid året 1884, og han ventet spent på resultatet.

Spør om Joaquin jublet da han faktisk vant den ettertraktede prisen. Ganske tørt kommenterte han seieren med ordene:  ” Skal man vinne en medalje i denne konkurransen, må man nok sørge for blodige kamper med  flere drepte”. ( Aqui, para darse a conocer y ganar medallas, hay que hacer muertos).

Noe senere gjorde han også stor lykke på en utstilling i Valencia , der han viste et arbeide fra uavhengighets krigen. Denne gang sto det  ikke bare om en medalje, men om et skikkelig stipend som gjaldt for årene 1885, -86 og 1887. Det var en knivskarp konkurranse,   og bare fra Valencia var det ikke mindre enn ti anerkjente malere som hadde levert inn sine bilder. Til syvende og sist var det altså Sorolla som gikk av med seieren og kunne dra til Roma for å studere de gamle mestre innen malerkunsten. Han dro fra Valencia 3 jan. 1885, etter en rørende avskjed med sin kjære Clotilde. 

I Roma brukte han tiden godt, både til egne arbeider og til   studiet av gammel  klassisk kunst. Viktig var det selvfølgelig også at han ble kjent med andre av tidens store kunstnere. 

Sammen med en venn, Pedro Gil, reiste han også en tur til Paris der han stiftet bekjentskap med impresjonismen og naturalismen, to retninger innen kunsten som fikk en viss betydning for hans senere arbeider. For oss i dag virker det litt rart at ett av de bildene han sendte hjem til la Academia de Bellas Artes vakte alvorlige motforestillinger. Jeg tenker på bildet som han ganske enkelt  kalte : ”Naken kvinne”.  Kritikken lød på  at bildet var altfor naturtro og realistisk. ”Slik kunne man bare ikke male en naken kropp, og i alle fall ikke en kvinne. Hennes stolthet, ærbarhet og renhet forbød simpelthen en framstilling som var så til de grader naturtro!” 

Likevel tror jeg nok at bekjentskapet med en av Skagen malerne, den svenske Anders Leonard Zorn, gjorde mest inntrykk på ham. For mange vil nok bildene vi forbinder med Sorolla nettopp dreie seg om badebilder med  unger, velstående kvinner i flagrende gevanter og store hatter, sjø og strand. Kanskje ikke så rart, for han har virkelig lagd mange slike bilder, men ikke bare denne type bilder. Personlig har jeg mer sans for alle de andre bildene han malte, bilder fra en forgangen tid og med sosialt tilsnitt, bilder som skildrer fiskernes og sjøfolkenes liv, eller bilder fra den tidens miljø og bebyggelse. Det er sagt om hans gode venn forfatteren Blasco Ibanez og om maleren Sorolla at de begge skildret sin tid på en uforglemmelig måte, den ene med ord, den andre med bilder. 

I 1880 vendte han tilbake til Valencia for å gifte seg med sin Clotilde. Et skår i gleden var det at hans adoptivfar, Jose Piqueres, døde like etter hans hjemkomst. 

Etter bryllupet 8 sept. 1888 dro ekteparet til Italia og tilbrakte bare en kort tid i Roma før de dro videre til Assisi, jaget på flukt av coleraen som brøt ut i byen.

Tiden i Assisi ble ikke akkurat noen dans på roser. Salget gikk dårlig og det beskjedne stipendiet var ikke stort å leve av. Ett av hans mesterverk ble likevel skapt her, nemlig det han kalte: ”Fader Jofre beskytter en sinnssyk”. Academia de Bellas Artes, var imidlertid lite begeistret for dette bildet som etter deres mening ikke var komponert etter gjeldende regler. Berømmelsen kom mye senere, og førte ikke minst til å gjøre Pader Jofre kjent som grunnleggeren av Europas første sinnssykehus. Scenen skulle være fra Valencia, men var altså malt i Assisi med kulisser som lignet gamle dagers Valencia.

Om økonomien var aldri så anstrengt, var Joaquin seg selv lik, utholdende, full av energi og tro på sine evner. Selv mente han senere at nettopp denne vanskelige tiden rent økonomisk, var selve gnisten som fikk hans maleriske evner til å gro. Vi må imidlertid ikke glemme verdien av den støtte hans kone representerte. Hun var den ideelle kompanjong som administrerte hus og heim, tok seg av alle  problemer og sørget for at intet forstyrret mannens kunstneriske arbeid, enten det nå var negative eller positive saker som dukket opp.

Før de atter vendte nesen hjemover til Valencia, var de en tur innom både Madrid og Paris. Inntrykkene fra den moderne kunsten i Paris fikk sin betydning for hans egen måte å male på, uten dermed å si at han kopierte dem. Det er vel heller riktig å si at han sammenlignet teknikkene med sin egen måte å male på for så å forandre sin egen teknikk i den grad det føltes riktig for ham selv. 

Når vi ser på det han malte i unge dager, og holder det opp mot det han malte i senere år, ser vi tydelig at penselstrøkene etter hvert forandret seg, fra ungdommens forsiktige måte å male på til de senere års friere og mer uvørne penselstrøk.  Rundt århundreskiftet malte han to bilder som har gjort spesielt inntrykk på meg, nemlig ”Triste Herencia” (trist Arv) der han skildrer en flokk sterkt handicapte barn som er ute og bader, under oppsyn av en sortkledd munk.,– og maleriet ”Og enda sier man at fisken er dyr”, der han skildrer en fisker som har fått en stor angel i brystet og som er døden nær tross forsøket på  hjelp fra sine kamerater.

Disse bildene resulterte i at Valencia betegnet ham som ”Byens Yndlingsgutt”., og at de til og med oppkalte en gate etter ham.

I sin tid foretok han mange reiser rundt i Europa, ja til og med til USA. Overalt vakte han oppsikt med bildene sine. I Paris presterte han til og med å vise over 500 av sine malerier på en og samme  utstilling. Det er vel knapt nok noen maler som i levende live har opplevd en så positiv internasjonal berømmelse som nettopp Sorolla. 

I 1910 kunne han underskrive en meget fordelaktig kontrakt med Hispanic Society of America som gikk ut på å dekorere senteret deres med bilder fra alle deler av Spania. 
Som den ansvarsfulle kunstner han var, tok han oppdraget meget alvorlig og viet de neste 9 årene av sitt liv til oppgaven. I flere år reiste han rundt i alle regionene i landet for å fange inn og lage skisser fra livet og tradisjonene på hvert enkelt sted, mens selve maleriene ble utført i Amerika. Sluttresultatet ble noen fantastiske bilder av imponerende størrelser, totalt i en lengde på 70 meter og en høyde på ca 3 – 4 meter.. 

Som kjent har hans malerier til Hispanic Society of America, realisert i årene 1913 til 1919, også vært vist på Pradomuseet. Denne utstillingen ble senere sendt over til Valencia der den  senere returnerte til Statene. 

Sorolla malte også flere portretter av viktige personer i Spania, som for eksempel av kong Alfonso XIII og av forfatteren Blasco Ibanez m.fl.. I sine senere år oppnådde han også å arbeide som professor i komposisjon og fargebehandling på Academia de Bellas Artes.

Ingen lever evig, som vi vet, og i 1920 under arbeidet med et portrett av senora Perez ute i hagen sin i Madrid, fikk han et anfall av lammelse som skadet ham alvorlig både fysisk og mentalt. Det ble slutt på malingen, og den 10 august 1923, døde han i sitt hjem, bare 57 år gammel. 

AV: Solfried Gjelsten

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar