Det var et mål om en lovfestet minimumslønn på 1000 euro i måneden som kom inn på den politiske og sosiale dagsorden etter initiativ av Podemos, med lunken støtte sine sosialistiske partnere, men partiet nådde ikke helt fram. I budsjettforslaget for 2019 vurderes en økning til 900 euro som ny minimumslønn. Det betyr en økning på 22%, den største på 40 år.

En rask gjennomgang av viktige nasjonale avtaler gjenspeiler at det er noen sektorer som bygging, kjemikalier, store butikker, publisitet, som til sammen dekker 1,7 millioner ansatte, som allerede i dag har en minimumslønn over 900 euro, men at det er mange andre, f.eks. innen utdanning, sosial omsorg, snekkerarbeid, frisører etc. med mer enn en million arbeidstakere med en årlig gjennomsnittslønn på mellom 10 og 12 000 euro. Å løfte minimumslønnene betyr en signifikant innsats og en risiko for næringslivet, som må beregne om de har råd til å gjøre det og hvordan man skal få det gjort.

Hvis vi skjeler til USA, kunngjorde Jeff Bezos, administrerende direktør for Amazon at minimumslønnen pr. time vil bli 15 US dollar, i stedet for de 7,5 som er forutsatt i gjeldende lovgivning i USA. I begynnelsen av året aksepterte Walmart (et av de store selskapene som var beryktet for lave lønninger) en minimumslønn på 11 dollar per time. Litt tidligere fastsatte staten New York i budsjettet målet om 15 dollar ved utgangen av 2019.

I januar 1914 foretok Henry Ford en av sine historiske kunngjøringer som forandret arbeidsforholdene: Han doblet daglønnen til 5 dollar og reduserte samtidig arbeidsdagen med en time (fra 9 timer til 8) med løfte om stabilitet , tre skift og lavt fravær. Han oppnådde alle målene, produktiviteten ble forbedret med mer 50%, prisene på bilene falt til det halve (de solgte langt mer) og overskuddet økte med 20%. Ford, en forretningsmann uten kjærlighet til fagforeninger, insisterte senere på at økningen til 5 dollar ikke var gavmildhet, men ren fornuft. Ville det være intelligent å øke den årlige minimumslønnen i Spania til eksempelvis 14 000 euro i nær fremtid? Svaret ligger mer hos arbeidsgiverne enn hos loven, for å pålegge normen ville øke frykten ytterligere for å ansette arbeidskraft som kan få smertefulle konsekvenser med mindre sysselsetting og mindre forbruk og skatteinnsamling som resultat.

AV: TOM BJØRNØ

Arkiv