Den første forsvarslinjen til Spania mot Marokko slår sprekker. F-18-flyene på Gando Air Base i Las Palmas, blir pensjonert som foreldet. Marokko vet det, og det er derfor de, med stilltiende tillatelse fra USA, presser på grensen til Ceuta. Akkurat nå bestemmer Marokko i luften, selv om den spanske marinen fortsatt er overlegen på vannet. Gandos utdaterte F-18-fly er ennå ikke erstattet av Eurofighters (EF), og ‘naboene’ i sør vet dette.

F-18-flyene har vært Spanias beste avskrekkende våpen mot den eneste potensielle fienden som Spania kan ha akkurat nå, Marokko. Men det våpenet er foreldet etter at Marokko kjøpte 24 F-16-fly fra USA i oktober 2019. F-18 er ingen kamp for de nyere F-16-ene, raskere, bedre bevæpnet og i bedre stand til å skyte og manøvrere i kamp. I mange år har den spanske regjeringen ignorert denne omstendigheten eller ikke ønsket å se den til tross for advarslene fra den militære ledelsen. Det har lenge vært snakk om å få inn 20 nye eurofighterfly som Spania allerede burde ha kjøpt, men som ikke kommer før 2025, betinget av om forsvarsdeptet blir ferdig med å fullføre kontrakten med Airbus.

På fastlandet har Spania 73 Typhoon eurofightere som er i drift i Albacete og Morón de la Frontera, selv om en overføring av dem nå til Kanariøyene kan tolkes av Marokko som en fiendtlig handling, og regjeringen ønsker neppe å ta det skrittet. Det handler om å ikke forstyrre naboen. Hvorfor er forholdet mellom Spania så dårlig? På slutten av april i fjor var det allerede en første friksjon mellom Spania og USA etter at den amerikanske marinen plasserte et atomvåpenskip i internasjonale farvann, men nær spanske farvann, for en felles militærøvelse med det marokkanske luftforsvaret. Da protesterte UD, men responsen fra den amerikanske ambassaden i Madrid var avvisende: Dens væpnede styrker var ikke forpliktet til å kommunisere med de spanske flygeledere. Det var ikke første gang USA og Marokko hadde gjennomført felles øvelser. I mars gjennomførte de allerede «Lightning Handshake» -operasjonen, med militære øvelser på bakken.

Da Spania kjøpte F-18 Hornets fra USA på slutten av 1990-tallet, var det brukte fly med tusenvis av flytimer. 24 ble kjøpt, hvorav 20 er aktive på Kanariøyene. De kom i drift på slutten av 90-tallet, men har ikke blitt oppdatert siden kjøpet, i motsetning til de som var i drift i Zaragoza eller Torrejón de Ardoz, dvs i bedre stand enn de på Kanariøyene, som har dårlig tilstand med motorer som lider av fuktighet, saltpeter fra havet og sanden i Sahara i mer enn 20 år. Faktisk er mottoet til Wing 46, den eneste skvadronen i området, «Sand, Sea and Wind.» Tiden har erodert de elektroniske systemene til kanariske krigsflyene til å gjøre dem betydelig dårligere enn en marokkansk F-16. Ettersom regjeringen Sánchez ikke ønsket å irritere sin marokkanske nabo ved å flytte en Typhoon (EF) dit, ble det planlagt å lappe sammen manglene på F-18-flyene og prøve å fikse de beste flyene slik at de skulle vare til 2024. Resten ble sendt til skroting i mars i år.

Alt dette er kjent for marokkansk etterretning. Marokko, som for noen uker siden satte vår reaksjonskapasitet på prøve under felles manøvrer med USA ved å invadere det spanske luftrommet ‘utilsiktet’. Det spanske forsvarssystemet oppdaget dem og raske responsvarsler ble aktivert, men F-18-ene klarte ikke å avskjære dem. De to F-16-ene dro tilbake til marokkansk territorium. Dette katt- og musespillet er mye mer vanlig enn det vi sivile normalt er klar over. Et annet eksempel: 4. mars kom to russiske SU-30-er inn i NATOs luftrom, i Svartehavet, og to spanske Eurofigthers – av de seks med base i Romania som betjener NATO – fulgte på og avviste dem ved å oppnå at russerne snudde tilbake til Russland.

AV: TOM BJØRNØ