Tilbake på spansk jord – 70 år senere

Galicia har en lang historie med skipsvrak. Den 31. desember 1948 ble et barn vasket i land på en strand i Cape Silleiro, i den nordvestlige spanske byen Baiona. Soldatene som fant henne der, kunne ikke forstå hva hun sa: 10-åringen som kom fra det rasende havet snakket norsk. Arnhild Utheim hadde reist på Thalassa, en 28 meter lang båt, med hele familien og et dusin flere mennesker. De hadde vært på vei til Galapagos-øyene da skroget ble splittet i to etter å ha gått på undervannsskjær i Ponta do Lobo. Alle unntatt Arnhild mistet livet. 70 år senere, har den nå 80 år gamle Arnhild kommet tilbake til stranden hvor hun våknet opp til et helt annet liv enn den hun engang hadde drømt om med familien sin. Etter å ha blitt vasket i land, sovnet hun på en “seng av bergarter” og våknet senere i “ubehag og smerte” samtidig som to galisiske soldater nærmet seg henne. «Jeg vet at de pakket meg inn i et teppe, men jeg husker ikke noe annet fra den dagen,» forteller hun, timer før en hyllest til ofrene for Thalassa, organisert av Baiona-myndighetene og Talaso Atlántico Hotel.

Arnhild, sammen med foreldrene Arne og Svanhild og hennes to søsken, ni år gamle Erling og 14 år gamle Skjalg, var en del av en ekspedisjon av norske innvandrere som var blitt hardt rammet av 2. verdenskrig og ønsket å starte et nytt liv for seg selv ved å åpne en saltfabrikk i Stillehavet. Etter å ha feiret julaften på Vigo Royal Yacht Club, komplett med middag og dans til trekkspillmusikk, har familien og mannskapet, lastet med maskinene som trengs for det nye prosjektet, satt seil for Porto i Portugal. Men natt til 31. desember presset uværet dem til å snu, og vende tilbake mot Galicia. De prøvde å komme seg tilbake til Vigo-havnen, men før det krasjet båten inn i skjærene i Punta do Lobo.

Da soldatene fant Arnhild på stranden, ga de henne et blankt ark hvor hun skrev navnet. De 70 år senere tok henne tilbake til byen, der lokalbefolkningen behandlet hennes kutt og blåmerker. En uke senere kom hun tilbake til Norge foråblitatthåndomavenavsine tanter. “Tanten min var veldig streng og ville ikke snakke om hva som skjedde. I 21 år visste jeg absolutt ingenting om Baiona, sier Arnhild. “Senere var jeg heldig med jobb og med mine sjefer. Jeg har hatt en flott mann og datter. Livet har smilte på meg. Det jeg har savnet, har vært min nærmeste familie. “

Fra skipsvraket, da Arnhild allerede var tilbake i Norge, vasket sjøen noen av ofrenes kropper opp på land. På grunn av tantens stillhet tok det lang tid for henne å få kjennskap til at en av kroppene, var morens. Arnhild var i stand til å identifisere henne takket være et fotografi som ble publisert i pressen. 21 år etter ulykken begynte Arnhild å søke gjennom arkivene og rekonstruere hva som skjedde den dagen. For første gang siden skipbruddet satte hun foten i Baiona. Hennes mor ble begravet på en kirkegård i Baiona, inne i en massegrav med restene av de andre ofrene. En lokal kvinne ved navn Carmen var ansvarlig for å ta vare på graven, en jobb som hennes datter Flora arvet da Carmen døde. “Folk her har vært veldig hengivne,” sier Arnhild. Skipsulykken etterlot seg ogfså et annet minne i byen Baiona. Syv måneder etter tragedien, kalte en sjømann som bidro til å redde det som var igjen av Thalassa, sin babypike Arnila til ære for den unge norske overlevende.

AV: TOM BJØRN

DEL OG LIK

Legg igjen en kommentar